lises hobbyblogg

Vi har akkurat kommet hjem fra sommerens første ferietur, til Ølve. Den var ikke så lang, men den var veldig fin. Jeg måtte ha meg en tur til byn, og kjørte om Tysse og Eikelandsosen tilbake. Det var ingen tilfeldighet, for jeg har akkurat blitt klar over at det ligger en butikk etter mitt hjerte i Eikelandsosen.

Velkommen, heter interiørbutikken til Astri som ligger i Fjord’n senter. Den mellomstor, til interiørbutikk å være, men for et utvalg! For oss GreenGate-svake mennesker, er det nesten obligatorisk med et besøk i butikken! Og flaks for alle som bor langt unna, så kommer det sannsynligvis snart GreenGate i nettbutikken også.

Jeg koste meg lenge i butkken, saumfarte hyllene og kjøpte bare litt av alt jeg hadde lyst på. Det ble selvsagt noe GreenGate på meg, men jeg viste stor grad av selvbeherskelse (ganske). En nydelig håndkrem, noen skilt, små bokser med nydelige romantiske motiv (og drops inni, men de fikk ungene…), en flott stor paraply fra Lisbeth Dahl (så nå er jeg bergenser med paraply) og noen andre småting fikk være med meg ut.

Den ultrakule “lege”vesken som var nedsatt fra 3200 til 2000, gikk jeg for eksempel rett forbi. Hah!

Jeg skal garantert innom butikken flere ganger, det er tross alt ikke stort mer enn en drøy times kjøretur fra Bergen (mot Nordheimsund, til høyre mot Tysse etter Bjørkheim og strake veien til Eikelandsosen).

Tilbaketuren tok vi over Lukksundbroen til Våge og ferge til Halhjem. Det hadde ikke vært mulig å få noe mer inn i den vesle Yarisen vår uansett..

Det hadde modnet flere jordbær fra hagen.

De fikk pynte opp det nye GreenGate-tilskuddet vårt. Serveringsbrett, melaninservise (to middagstallerkener, to asjetter og ett krus - i nye mønstre for meg) og en porselensskål vi ikke hadde maken til. Siden vi har både krus og asjetter i samme mønsteret, var det så og si ingen vei utenom.

Og enda er det plass til mer i GreenGate-hyllen på kjøkkenet!

Litt mer enn koppestell ble det hos Velkommen:

Jeg kjøpte en deilig lett håndkrem også - og nå etter et døgn, er jeg veldig fornøyd. Den har lav strikkehemmethetsgrad.

Og apropos strikking: Her står det på stedet hvil. Heklingen har derimot tatt seg litt opp, og her er litt videre progresjon på polkadott-prosjektet mitt. Det må sikkert bli enda litt større før det virkelig ser ut som et polkadott-teppe, men hvem har det travelt? *host*

I morgen legger frøken harepus og jeg ut på ny tur, vi skal til Sogndal, der vi skal være med på å feire bursdagen til ohelene. Det skal også bli knallkjekt!

Hårklemmene med harepusører på, er også kjøpt hos Velkommen. Og mer av det jeg kjøpte kommer sikkert ved en annen anledning.

Vi ses igjen etter helgen. Ha fine sommerdager, alle dere andre der ute i den store bloggeverdenen!

Vi har i en ukes tid ikke hatt nedbør på dagtid her i regnbyen, det kan også illustreres slik:

I dag har det vært godt og (altfor) varmt, men nå utpå ettermiddagen fikk det allerede gulnende gresset et kjærkomment tilskudd, og de fleste av Bergens turister gikk nok med en sånn:

En skikkelig regnskur med tilhørende sterke vindkast kom på besøk til oss, men har nå trukket seg tilbake igjen.

Illustrasjonsknappene er kjøpt hos Buttons&Such, og om du finner noe som frister, så ikke la deg avskrekke av portoen, hun slår av om du kjøper flere “kolli”. Jeg måtte faktisk kjøpe noen flere knapper nå, da jeg skulle sjekke at lenken virket..

Og sånn bortsett fra det, må jeg innrømme at ikke har paraply, men at solparasollen er oppslått hele tiden det er sol, for i skyggen er det akkurat svalt nok til at jeg tåler det. Jeg er ikke glad i temperaturer på over 22 grader. Det er greit nok i skyggen, men hu og hei hvor klamt det blir i solen. Altså kunne jeg vel brukt illustrasjonsbildene omvendt..

En annen bergenser har startet nettbutikk sammen med katten sin, Malsen og mor, og der selger de garn. Og det skal ikke mer enn et velkomsttilbud til for å lokke meg i garnet.

Deilig Donegal silketweed (90/10) som kan brukes som f.eks. Smart.

De selger flere andre kvaliteter også, men siden jeg har jernkontroll over meg selv, ble det med noen nøster skogsgrønt gensergarn på meg. Det var ment til eldstemann, men det var da jeg trodde jeg hadde kjøpt blått.. Kanskje det blir en vest til meg selv?

Om sommeren er det en udelt fordel å være lærer. I år har vi syv uker og to dager med fri - midt på sommeren! Og sannelig fikk vi ikke det varmeste sommervær også - her i Bergen, i alle fall.

Innkjøringen til sommerfri er hektisk, men det er raskt glemt. I år føler jeg i alle fall at jeg klarte å senke skuldrene ganske raskt (det har hendt at det har tatt tre-fire-fem uker..), og endelig er det blitt tid til å dyrke hobbyer igjen.

Av strikke-/hekletøy har jeg foreløbig bare viet min egen genser oppmerksomhet.

Symaskinen har jeg tenkt på hver dag, men først i dag somlet jeg meg ned til den. Ja, i fineværet, ja.  Jeg klippet utsiden til to veskenett da jeg sydde en ladning til Prahaververpremier, litt tidligere i sommer. For og pynt ble klippet, og stasen sydd sammen. Alt mens jeg så på Legend of the Seeker (har en stor flatskjerm bak symaskinen - perfekt for å se på tv-serier jeg ikke trenger å følge så godt med på.

Ferdige ble de, og sånn ser de ut på framsiden:

Baksidene er uten pynt, så det var liksom ingen vits i å ta bilder av dem. Inni er det to små lommer og en nøkkelkrok.

Den øverste minner meg om tetris.. Begge er sydd av stoff jeg har overtatt fra min mor, og har ensfarget bomullsstoff inni. Pynt laget av stoff jeg har liggende, og et strykemerke (Love).

Siden jeg har hoppet av veskesalgkarusellen, så er disse ment som alternative premier for eventuelle som skaffer min søsters leilighet i Praha en leietaker (det er fortsatt mye ledig, se kalender i leilighetsbloggen), eller de får henge på “gavekroken” min. Men siden det nå er sånn at det er sommer, sol og ferie, så selger jeg dem for 350 per stykk om noen vil ha. Jeg betaler portoen. Forresten er jeg borte fra tirsdag til lørdag, så i mellom da blir det taushet fra meg.

Da jeg var litt liten, sånn som mine barn er nå, omtrent, gikk min mor på Statens Lærerhøyskole i forming, Oslo. Og som barn av en formingslærerstudent, så ble det litt hjemmesydd på meg. Ikke nok med det, da det passet sånn med en oppgave på skolen, sydde mamma en hel kolleksjon til meg. Og i et skap på landet, langt bak, fant hun en del av det da hun hadde skaprydding forrige helg.

Klærene er sydd på slutten av søttitallet, men kan jo nesten se ut som de er sydd i dag! Ja, for retro er in, og det går fint an å sy noe som ser ut som om det er tretti år gammel.

Dette settet hadde nok annet tilbehør enn en sort Wow-genser da jeg brukte det  for tretti år siden.

Skråbånd ble brukt som dekor - da som nå.

Jeg ble aldri helt fortrolig med bukseskjørtkonseptet, men innimellom faller eplet et stykke fra stammen..

Jeg kan tenke meg at kjolen under her var favoritten min, i alle fall var jeg ganske sikker på at det var den Sofie ville like best:

Joda, den er drøyt tretti år gammel den også, det var ikke bare oransje og brunt som var hipt på slutten av søttitallet. I alle fall ikke blant småjenter. Denne kjolen kunne jo like gjerne vært sydd i dag, hva? Og det til og med av noen som ikke er hekta på retro…

Favoritten til Sofie ble dog ikke den rosa kjolen. Den havnet som nummer to. Det hun likte aller best, trodde jeg ikke hun ville like i det hele tatt.

Stofftrykk er det på denne, jeg er ikke sikker på hvilken metode hun brukte. Kanskje jeg må sjekke det, for den unge frøkna ærklerte tvert at hun vil gå med denne på skolen i morgen..!

Modellen er litt trang å få på, men sitter veldig godt når den først har kommet over hodet. Det skal ikke være så vanskelig å herme etter modellen - kanskje jeg prøver meg på et eksemplar i løpet av sommerferien?

I går feiret vi elleveårsdag her hjemme. Mamma kom rett fra Tysnes med en flott bukett i en herlig vase til meg. Ikke nok med det, hun hadde vært på Flesland og hentet min søster også, klar for sommerferie med 100% jobb inne på “landet”. Og mens min søster er hjemme på ferie, leier hun ut leiligheten til dem som vil ha et rimelig og godt alternativ til hotell helt sentralt i Praha sentrum.

Nå er alle karakterer satt og ført, og de siste dagene før sommerferien offisielt starter etter jobb på onsdag, er mer moro enn jobb. Ingen undervisning = ingen pekefingre og skumle blikk, bare den kjekke delen av jobben. Jeg er fantastisk heldig som har en gjeng med utrolig greie ungdommer i klassen. Og nå har vi bare et år igjen sammen. Hulk.

Men altså, back to life! Ferdig med all retting! Da blir det forhåpentligvis både strikking, hekling og søm på meg fremover!

Niesene mine, som bor i langtvekkisandnes, er på besøk hos morfaren sin denne uken, og i dag har vi vært på tur sammen. Vi måtte vente på skolebarn, og lå litt senere i løypen enn morfar, Solveig og småjentene.

Det er ikke vanlig at vi går på tur rett etter skolen, før lekser og alt. Og ungene var ikke helt overbevist om at dette var det kjekkeste vi kunne gjøre en ettermiddag, og startet litt lunkne.

Omtrent femten minutter å gå innover den gamle militærveien fra parkeringsplassen i Hausdalen, ligger det et nydelig område. Jeg har bare vært her én gang før, på telttur med elevene i høst.

De fleste samlet pinner, stokker og kvister til bålet, som da det først tok fyr ble passelig stort og veldig varmt.

Én hadde derimot nok med å vasse i “elven” som renner forbi. I hermetegn siden det ikke er så mye vann der, vi har hatt en relativt tørr vår.

Yngsteniesen er en liten skøyer, og hun ville kaste stein på bålet, men fant ut at elven dugde veldig godt.

Det var til og med noen som fant tid til å strikke litt. Nytt prosjekt nå igjen - en stripete genser til meg selv, strikket i Faerytale fra Du store alpakka. Garnet kjøpte jeg hos Arna søm og strikk på Lagunen. Halv pris på garnet og feriepenger på kontoen endte i garn til denne genseren, og en som Nikolai skal få til skolestart (Lerke). Jah, det var en digresjon.

Først grillet vi pølser, så var det tid for dessert.

Mmmashmallows!

Bålet var så varmt at marshmallowsene ble svidd før de ble myke helt gjennom. Snodig, men godt det også.

Og se hva vi fant i “leiren”:

Er det en blomst? En sopp?

Et lite rykk i stilken, og kjernen løsner.

Og sånn ser den ut inni. Hm.

Jøss, denne har sett bedre dager. Du lot deg ikke lure, nei? Vel, de ble lett brente de marshmallowsene, men gode var de lell.

Vi hadde en kjempekjekk tur, og gav oss på topp (husets egen frøken skulle i niårsdag). Ungene har kjempelyst å dra inn igjen - gjerne med flere barn på slep. Ja, det går jo til og med å overnatte i telt her!

Nå er de ni uker, kattungene. Det vil si at de er eldre enn Mia og Flekken var da vi fikk dem. Og de er fortsatt veldig skjønne, greie og morsomme.

Gråfot liker å utforske, og denne lykten er populær hos både henne og guttene. De er innimellom to stykker oppi her. Eller, de er gjerne blitt så store at det ikke er plass til to lenger.

Hjertrud har byttet navn til Herman, etter at vi oppdaget at han er en gutt. Han fikk låne en av de nye hagelyktene under fotoseansen. Litt trang, men god utsikt.

Den minste gutten viser frem den minste kattegutten.

Ikke så varmt, men fint utevær likevel. Kattungene er veldig glad i å være ute, og foreløbig holder de seg i hagen, så de får være litt ute når vi og moren passer på.

Her er Lille også, bildet er tatt av hennes nye matmor.

Hun har det utmerket i sitt nye hjem. Vi savner henne litt, selv om vi fortsatt har fem katter å kose med. Det blir vel ikke bedre når flere flytter. Vi har bestemt oss for å beholde en (jeg har bestemt, ungene ville ha alle og Børge ingen..), jeg er fortsatt ikke sikker på hvilken. De er alle favoritter..

På onsdag skal begge de voksne kattene til veterinæren og steriliseres, så det blir ikke flere kattunger hos oss. Skjønt, jeg synes det er så kjekt med kattunger at jeg burde ha en rasekatt som kunne få et kull innimellom.

Dette sto det på kortet som lå med i pakken jeg fikk i posten i dag. Og det er han!

Han hadde en bok med seg også:

At boken er spennende kan du se av tittelen, og litt skjønner du gjerne av å se Elmert rett etter høytlesningen også:

Nå er boken ferdiglest, og han er rolig og harmonisk igjen. I natt sover han med husets seksåring - der var det full kjemi!

I tillegg til kule elger og andre myke dyr, har dundelina flotte klær til jenter opp til åtte år, og til kolleksjonen hører det med en bok skrevet av Roald Kaldestad.

Dundelina finnes i flere butikker, og en av dem er Bie Barn, som har 25% på klærene og boken nå.

Designer bak dundelina, er Monica Sanchez. Dundelina har egen side på facebook også.

“Med begge beina i armert betong, blir skrittene jævlig små,” sang Pompel and the Pilts i min fjerne fortid. Og det vil jeg tro stemmer.

For noen uker siden var jeg innom First Floor, en flott interiørbutikk på Nesttun. Der hadde en fin hagelykt som sto i en sementfot. Jeg fikk selvsagt lyst på. Snart er det jo ferie, og jeg ser for meg at vi skal sitte ute til sent på kveld hver eneste godværsdag (og de skal det bli mange av!), med levende lys, vin og godt selskap. Og den lykten hadde passet så godt! To stykk takk. 1500 kroner. Det vil gå hardt ut over sofabudsjettet. Tenke.

På Kremmerhuset hadde de jammen også lykter. Drøyt 150 kroner stykket, kostet de der. Uten betongfot, da. Tenke mer. Lansere idé for handyman. Og voilla!

To lykter på stokk fra Kremmerhuset, to små bøtter fra Clas Ohlson, papp (i vårt tilfelle kartongen til to små kjøpepizza) og en sekk med sement og utstyret man trenger for å blande den.

Handy saget bunnen av bøttene, satte dem opp ned på pappen, helte i sement og satt stokkene oppi, ikledd avispapir så de ikke skulle bli sittende fast.

Noen tunge skiferstykker holdt bøttene fast nede. Og så ventet vi. Helt fra i går til i dag.

Det er mulig at den dyre varianten er penere enn vår, men jeg må si meg godt fornøyd. Sant å si, synes jeg det var en kjempeidé! Sånn i all beskjedenhet..

Som nevnt i et tidligere innlegg, trenger stuen vår litt maling. I fjor ble tre av veggene malt, det vil si at det gjensto både tak, lister og karmer og den siste veggen.

Her er mitt elegante førbilde:

Grønnfargen på vindusveggen var den vi hadde i hele stuen tidligere. Den var fin den, men jøss hvor mye lys den “stjal”. Veggen og vinduskarmen skulle bli hvit, mens jeg klarte å overtale min kjære, malermesteren, til en sprekere farge på hyllene.

Og her kan du få et hint om hvordan det ble:

Sprekt? Jeg er superfornøyd, og det er malermesteren også - til sin store forbauselse. Sofaen er kommet tilbake på plass foran vinduet og bøkene er kommet på plass. For ikke å snakke om at jeg har tørket støv til den store gullmedaljen i dag.

Så hvorfor ble det med to utsnitt? Jo, det ligger noen bunker med stoff her, jeg er nemlig ikke ferdig med prosjektet å få vennskap og kjennskap til å hjelpe meg å markedsføre lillesøsteren min sin leilighet i Praha, som hun leier ut i sommer. Og såpass har jeg lært av interiørbloggerne jeg følger: Ta utsnitt av det du vil vise frem! Mulig det er en parentes der, med at det ikke er nødvendig å snakke om akkurat det…

Da min far var innom her på fredag, og jeg spurte om han ville være med å gå tur på Høgstefjellet på søndag (i dag, ja), var svaret nei. Men opp Stoltzen, det ville han. Min gode uvenn Stoltzen.

Vel, elleveåringen hadde ikke vært oppe og klippet Topptrimkortet sitt på Sandviksfjellet enda, så det var selvsagt bare å ta utfordringen. Jentungen var med en venninne på tur.

Vi møttes ved Fløibanen. En fin spasertur senere, sto vi ved “Stoltzenporten” i Fjellveien. Og avgårde. Svusj, sa det - og alle gutta under 40 var borte. Igjen var pappa og jeg.

Jeg tipper at dette bildet ble tatt da vi var nesten halvveis:

Noen er tydeligvis kommet helt opp, og skjenker ikke sin mor en eneste tanke. Hvem har krefter til å bry seg om utsikten, liksom?

Ikke bare var gutta borte ved Sandvikspilen og tok bilder, neida, de gikk videre et lite stykke også.

Eller kan bildet være manipulert, tro? Det ser nesten ut som forgrunn er limt oppå bakgrunn..

To brødre, lykkelig fornektende om morens tilstand på vei opp mot toppen. Jøje, så varmt det var i dag! Pappa beklaget seg over høye kneløft, og når sant skal sies, trodde jeg kanskje at jeg skulle måtte vente på ham mens vi gikk oppover. Vel, sånn ble det ikke. Men jeg sutret i alle fall ikke. Høyt.

Det var mange som tok turen opp Stoltzekleiven i dag, og jeg ble forbigått av ca alle. Heldigvis så vi ikke på klokken verken da vi startet eller da vi kom opp, men jeg vil tro vi brukte en snau halvtime. Eller to. Nja, sånn i mellom der.

Vel oppe, gikk vi ned mot Fløien. Plutselig var det pappa og jeg som ledet an, og vi var så spreke at vi valgte å ta omveien om Brushytten. Gutta gikk rett til Fløien, og fikk utfoldet seg litt før vi kom.

Spiderman er ikke så spennende som han en gang var, men edderkoppnett til å klatre i falt i smak! Dessuten har denne seksåringen ambisjoner om å bli som storebroren:

Klatre, klatre, klatre. Jeg fikk nesten sjokk da jeg fikk se håndflatene hans i forrige uke, det er så mange spor av vannblemmer at det nesten ikke finnes “håndflatehud” der. Men det gjør ikke vondt, påstår han.

Da sjumilsgåerne lise og senior kom til Fløien, var gutta ferdig med leken og klar for is. Og siden den yngste av dem slett ikke var klar for å gå ned også, så bøyde jeg av for presset og tok banen med ham…

Noe lærte jeg av det. Det henger nemlig noen plakater i nedre stasjon, og der blir historien til Fløibanen presentert. Banen ble åpnet det året første verdenskrig tok slutt, året før min mormor ble født. Det begynner å bli lenge siden det. Om ni år blir det nok hundreårsjubileum med brask og bram.

Nå har jeg nesten glemt hvor gode uvenner Stoltzekleiven og jeg er, så det er nok ikke umulig at jeg tar turen en gang til før frosten kommer.

Kattungeoppdateringen uteble i går, men her kommer et bilde tatt hin dagen:

To kattunger i garnkorgen min, og en som venter på tur..! Hvor Gråfot er er jeg ikke helt sikker på, men hun er en skøyer hun også. Ja, vi har gjort en innsats for å finne ut hvem av kattungene som er jenter og gutter, og det foreløpige resultatet sier at Hjertrud (Herman) og Trefot er gutter, mens Gråfot og Lille er jenter. Lille flyttet til sitt nye hjem i går. Flekken lette litt, men falt raskt til ro igjen. Og ryktet forteller at hun har det storveis i sin nye familie. Det går sannsynligvis mot et navneskifte også, om “søsteren” får det som hun vil.