Det er sikkert veldig mange som føler det på samme måten, og det er jo helt topp, men vi har i alle fall (også) verdens greieste hund. Jeg kunne skrevet spaltevis med skryt, men det gidder jeg jo ikke. I alle fall har han (i alle fall nesten) bare én negativ side, og det er at han ikke liker å være alene.
Han liker best å være der noen av oss er (gjerne Børge), men så lenge han vet at det er noen hjemme, kan han ligge i buret oppe i gangen, eller jeg kan sitte nede og sy – og han finner roen et annet sted i huset. Når vi har gått ut derimot, da er det visst ikke så kjekt å være Buddy. Ikke hjelper det at det er katter hjemme heller.
Mobiltelefon gjenglemt i sengen. Check.
Yndlingsdukke liggende på jenterom som ikke er låst. Check.
Pose med plastemballasje som henger på kjøkkenet. Check.
Oppvaskbørste. Check.
Nikolai sin nye og gøye spionhanske. Check.
(Check betyr i dette tilfelle tygd..)
Merkelig nok har det ikke røket en eneste sko, og den eneste møblskaden er den ene spisestuestolen, som ser merkelig kraftig mitangrepet ut. Likevel er det greit å gå på jobb i visshet om at både den nye sofaen, fjernkontrollene og hva ellers som kan ligge omkring på bord og benker vil overleve dagen.
Det er mange som har meninger om hund og bur, og jeg har mine jeg også. Buddy sover i åpent bur om natten, og her legger han seg gjerne i løpet av dagen også. Vi har drevet litt lukket bur-tilvenning, og det har gått veldig fint. Ja, så lenge det er noen hjemme. Buret vårt er en rimelig variant fra Plantasjen, og er rimelig heftig forsterket her og der, siden Houdini også i ungdomstiden sin øvde seg på utbryting. Når vi lukker døren med fire store carabinkroker, da kommer han seg ikke ut, det er bare det at det er litt pes å få dem på – og av igjen. Det siste er verst, siden det er en av de eldste ungene, frøken midtimellom som oftest, som kommer først hjem. Siden det er kjipt for henne å knote med krokene og veldig glad hund som er utrolig glad for å se henne, tenkte vi rett og slett å kjøpe et bur til. Det skulle være et “utbrytersikkert” bur, og det skulle få stå i tv-stuen. Kosemose, gulligull og sommerferie var bortevekk, og praktisk hverdag sto øverst på ønskelisten.
Hunden var med til dyrebutikken, problemstillingen ble behørig forklart og vi kom til slutt hjem med et Vari Kennel, plastikk, digert, stygt, og helt umulig å komme seg ut av. Sa selgeren.
Joda, visst var det noe av det styggeste jeg hadde sett, men jeg tenkte bengalakk, hvitt og en knæsj farge, og tillot kjøpet.
Tirsdag gikk det fint. Da var han en god del i buret om formiddagen, men han var ikke alene hjemme. Onsdag gikk det fint. En god tur om morgenen, inn i buret ca åtte og ut igjen da eldstesønn kom hjem. Det samme torsdag.
Fredag gikk Børge tur med ham, og så tok jeg ham med på en kjapp tur sammen med andreklassingen, bort til skolen. Fem kilometer tur retur. Han spiste, drakk og hvilte. Jeg dusjet, spiste og leste avisen. En kjapp tissetur, og så gikk jeg hjemmefra klokken elleve. Da ungene kom hjem klokken ett, var han i stuen. Oki.
Nei! Ikke okei i det hele tatt. Han var jo i det trygge buret! Børge gikk for å se, og skjønte lite. Døren var jo igjen! Hadde den magiske hunden klart å trylle seg ut? Nei. Ved nærmere ettersyn viste det seg at han har klart å presse inn gitteret på den ene siden. Så har han nok fått tak med tennene og klart å lage noen sprekker i plasten på buret. Og ja, så har han klart å komme seg ut den spalten.
Han kunne ha kuttet seg opp eller løsnet tenner, men det skjedde heldigvis ikke. Børge, adrenalinpåvirket, kjørte opp igjen med buret, der selgeren vi kjøpte det av beklaget, og skulle se hva han kunne gjøre. Det viste seg å være fint lite. I dag ringte en annen kar fra butikken og fortalte hvor vanskelig og tidkrevende det ofte er med reklamasjonsprosesser, og sa at vi kunne få tilbake halve kjøpesummen, altså 1350 kroner sånn i en fei. Selv synes jeg det er en dårlig løsning. Altså skulle vi betale 1350 for å ha det buret i fire døgn? Eh, nei. Og at selgeren en gang måtte vente i et halv år på avklaring på en mobiltelefon, se det vedkommer da ikke saken.
Fyren i butikken var ikke så veldig opptatt av å høre på hva vi hadde å si, og syntes visst ikke vi hadde en sak. Selv hadde han ringt forhandler eller produsent eller noe, i alle fall holdt de til i Oslo, og de var ikke interessert. Han hadde selvsagt truet dem med å slutte å selge disse burene, men de var ikke til å rikke. Dah. Vårt bur hadde han sendt til sjefen i Åsane, så det ble til at vi kjørte etter. Før vi gikk sluttet han å kjefte på meg (joda, jeg var kraftig irritert, men holdt meg til saken), klappet meg på skuldrene og sa at han sikkert var den greieste drittsekken vi hadde truffet den dagen. “Du står her og lirer av deg …,” sa han litt tidligere, så det var jo absolutt en forbedring, ja.
I Åsanebutikken fikk vi snakke med sjefen. Han var nedlatende på en helt annen måte. Etter minst en halvtime med intetsigende argumentasjon, ble det til at vi fikk et bur likt det vi har oppe, med bedre låsepatent på døren, men behov for mye forsterkninger (altså arbeid for Børge), noen matskåler og en håndskreven tilgodelapp på 1000 kroner, noe som han regnet ut at ble drøyt hundre kroner mindre enn vi hadde betalt for buret. Og da hadde han vært veeeeldig grei, for selv måtte han jo kjøpe ny overdel til buret. Ja, for han hadde ikke tenkt til å ta klagen videre opp i systemet. Det er nemlig ikke noe problem. Verken han eller de andre vi snakket med fra butikken har noen gang hørt om hunder som hadde kommet seg ut av et Vari Kennel-bur. Og derfor er Buddy rabiat, det hadde ingenting med buret å gjøre.
Vel, vel. Vi har lært en butikk å kjenne på en ny måte. Det er greit å handle, men om det du kjøper ikke holder det som er lovet, så er det ikke så greit lenger. Pengene, alle sammen, cash i hånden – det var det de burde ha gitt Børge på fredag da han kom opp med buret. I stedet har vi ventet fra fredag til mandag, hatt en ubehagelig opplevelse i et butikk og en ikke så mye bedre i en annen, og pføy.
Det blir nok aldri mer Midtun Zoo for oss nei. Ikke avdeling Åsane heller. Og skal du kjøpe noe dyreutstyr, så husk på at om du skal ha en reell reklamasjonsrett, så bør du gå et annet sted.
Imens legger vi tepper over sofaen, fjerner plastikkbosset, låser soveromsdørene til barna og håper minst mulig er ødelagt til vi kommer hjem igjen. Og så irriterer vi oss grønne over at vi glemte av vi lever i Internettalderen og kunne orientere oss på nett før vi dro til en faghandel. Og om vi ikke hadde funnet noe annet enn at det samme buret var det riktige, så hadde vi nok spart litt penger. 2700 for Vari Kennel XL er atskillig flere hundrelapper drøyere enn prisene oppgitt i nettbutikkene jeg har vært innom. Og Kelkoo.no.
Altså har jeg lært en del, og det som kommer til å sitte, er at jeg er for lite på nett. :-p
