lises hobbyblogg

Vi hadde to topper igjen for å kvalifisere til gullmerket i Topptrim, nemlig Livarden og Repparåsen. I dag bestemte vi oss for Livarden. Vi kom seint igang, for jeg var på besøk hos mormor i formiddag. Klokken tre gikk vi avgårde oppover grusveien fra Bontveit. Det gikk selvsagt greit, grusvei er konge.

Men det tok raskt slutt på grusen, og da var det over i ulendt terreng. I dette tilfelle myrete og vått terreng. Men, men. Vi hadde gode sko på oss, og gikk ved siden av stien, der det var litt mindre vått.

Det var utrolig flotte farger ute, så til tross for regnvær og våt bakke, gikk det rimelig greit. En stund. Da vi hadde gått en time, og ikke hadde så langt igjen til toppen, slo fornuften inn. Ergerlig nok.

Skydekket var så lavt at vi ikke så toppen, og tåken hang lavt i dalen nedenfor oss. Altså snudde vi. Maks en halvtime fra toppen og tangen til å klippe kortet med. Altså må vi på ny tur til Livarden snart, og det er blitt oktober og høst og, og, og … *smiler* Men jeg tror det var lurt å snu, altså.

Takk for varmeapparatet i bilen, det gjorde godt der vi satt uten det våte tøyet - altså rimelig lettkledde. Og takk for kaps, et vidunderlig hodeplagg når det regner. Og takk for fjellskoene mine, de er definitivt yndlingsskoene mine. Det går an å være rimelig våt uten å fryse, når bare føttene er tørre.

Da vi kom hjem, laget Børge middag. Sofies grønnsakssuppe. Sofies fordi det er hun som har bestemt hva som skal være i.

Oppskriften er omtrentlig:

Poteter
Gulrøtter
Blomkål
Middagspølse
To terminger med grønnsaksbuljong til ca en liter vann

Alt kuttes i små biter og kokes i buljongvannet. Poteter og gulrøtter skal kokes lengst, blomkålen og pølsen får være med siste kvarteret eller så. Børge hadde laget sin egen vri og hadde litt kålrot også oppi. De grønnsaksskeptiske barna merket ikke det. Brød bakt i formiddag som tilbehør. Nam! Og altså en egnet middagsrett for barn som ikke liker grønnsaker så godt.

Kattene er blitt godt kjent, og trives sammen - til tross for at Flekken er litt vel aktiv.

Og jada, jeg strikker. Snart ferdig med min Kureyon-lue. Og hekler. Skal hekle en seksomgangslapp før jeg legger meg.

Lenge var jeg omtrent fast inventar hos Pinnsvin design, men så flyttet butikken fra sentrum til Laksevåg, og dermed var det langt enklere å stå imot. Faktisk har jeg ikke vært innom siden desember. Iiik. Mulig det var noe jeg drømte i natt, men i dag måtte jeg bare. Det var ikke garn som sto øverst på handlelisten, men knitsceen.

Vel, bildet lyver ikke, det bler mer enn bladet. Et blad til, nemlig Interweave Felt, og noen skarve garnnøster. Såklart et nøste Noro Kureyon i blått med grønt, sånn at Børge også kan få ny lue, et Noro Kureyon Sock, sånn siden det var første gang jeg så det, og to nøster med resirkulert silke, sånn fordi hun hadde fått inn et nytt og rimeligere merke. Ikke så ille det vel?

Jeg har visst helt glemt å fortelle om kattesituasjonen vår. Sara, den store, flotte langhårete katten vår, fikk ødelagt synet i en slåsskamp, og da hun kom hjem var det ikke så mye annet enn å ta henne med til veterinæren og gi henne en sprøyte. Det var triste unger og gråt. Utur. Første gangen hun kommer hjem med en skade, så er det over og ut.

En kollega av meg hadde en kattunge hun ville gi bort, og jeg lovet at jeg skulle ta med ungene på besøk og se om kjemien stemte. Det gjorde den, og vups hadde vi to katter igjen. Plutselig er Mia blitt stor.

Hils på Flekken:

Han er utrolig leken, og er ikke så rolig som Mia. De har blitt gode venner, og lekeslåss og sover sammen og harmoni og glede. Det er mye lyd i ham, og det er vi slett ikke vant til.

Han er søt, sant? Jeg skal prøve å knipse ham i et roligere øyeblikk ved anledning.

Jeg vet at jeg har sagt at jeg skal hekle lapper, og jeg har heklet noen også (helt sant!), men så kom jeg over en lue på Ravelry, og vips måtte jeg strikke en lignende. Jeg hadde ikke mønsteret, så jeg brukte skaterluemønsteret, bare med færre masker. Garnet er Noro Kureyon, og jeg har strikket med en 40 cm 5 mm rundpinne.

Været i ettermiddag var ikke så aller verst, og siden vi ikke kom oss på tur i helgen, tenkte jeg vi kunne ta en runde rundt Smøråsen. Heidi Kim, Ellie og Charlie ble også med.

Nikolai sjekker løypen for å se at vi er på riktig vei. At vi har gått her ørtifjørti ganger før spiller ingen rolle.

Tre noroluer på barnehoder og to hunder på tur.

Her er det bare fotografen som har stukket seg unna. Nei tenk, det gikk ikke an å få noen andre til å ta bildet, for nesten alle andre hadde skjønt at det kom til å regne heftig. Noe det altså gjorde… Heldige var de som hadde ulluer på hodet - de hadde tørt hår under. Det var verre med Heidi Kim og meg.

Et nærbilde også - tatt foran terrassedøren, grunnet store nedbørsmengder.

Kort fortalt:

Et nøste Noro Kureyon, 5 mm pinner. 88 masker, fire rett og fire vrang. Etter ca 15-16 cm felles det på annenhver omgang slik som beskrevet i skaterluemønsteret. Jeg hadde en liten rest igjen på disse.

Nå har jeg to nøster Kureyon igjen - kanskje blir det lue på Børge og meg også?

Ja, det kan vel kalles en høsttur når det er høstferie og vi gikk opptil flere skritt?

Sofie og jeg hadde oss en handletur i dag. Jentehandletur. Jeg er veldig glad i rødt, og veldig glad i Green Gate. Jeg bestemte meg for å kjøpe noe Green Gate for pengene jeg fikk for en veske jeg sydde for en stund siden, men hadde ingen konkrete planer. Så leste jeg at Berthas oldebarn hadde fått inn høstvarer fra Green Gate i Emmelines blogg, og vups meldte shoppetrangen seg. Jeg har litt rødt (og en grønn og en blå tingest) fra før, som står fint oppstilt på hyllen min på kjøkkenet. Høh, i alle fall før min Warhammer-frelste tiåring satt sine ting foran mine. Det skal det bli en orden på i morgen!

Siden vi skulle til Sletten shoppingssenter, der Berthas oldebarn holder til, tok vi med oss en pose med oppskåret brød, det ligger nemlig et vann med mange hungrige fugler rett ved. Men først shopping. Veskepengene ble byttet ut med en rød- og hvitstripet mugge og et krus og Sofie kjøpte seg smykkeskrin. I tillegg var det bare et par små røde ting jeg måtte ha med meg hjem. Ingen bilder..

Litt mat måtte vi også ha, før vi la turen ned til Tveitevannet.

Fuglene var helt ville. Først var det bare ender der, så kom duer, og så kom det jammen noen digre måker også. Det kan virke som om de har fått mindre mat enn ellers, for de var virkelig helt ville.

Etter at brødposen var tom, gikk vi på loppemarked i Baptistkirken rett ved. Der var det plutselig ikke bare høst lenger:

Snø i lange baner! I alle fall i noen store hauger.

På loppemarkedet fant vi en kul gardin og noen andre småsaker. Det er det minste loppemarkedet jeg noen gang har vært på, og kanskje det som går til inntekt til det beste formålet: Hjelp til barn i Romania. Det var en enkel sak å betale litt for mye her, ellers er jeg mest opptatt av å få ting billig på loppemarked.

Vel hjemme hentet vi Nikolai i barnehagen (eller, det gjorde Sofie - det er kjekt med store barn og kort vei), og han fikk kosedyret vi bare måtte ha med til ham:

På vei ut av det lilla egget…

Helt ute! Kinolai heter han, og er ganske grønn. Han kommer fra Berthas oldebarn han også.

Ja, og det var en fin tur… (Gamle kjenninger har gjerne sett gensrene før, Sofie går med Klaralund strikket i Noro Big Kureyon og Nikolai har på seg tigergenseren strikket i Opal Tiger, begge produkter av genseråret 2007).

Det går ikke så fort fremover med lappene mine, men det går i alle fall fremover!

Jeg mangler 20 av de minste, ingen av de to største og en drøss av de som skal ha fire, seks og åtte omganger. Altså kommer det nok til å ta en god stund før teppet nærmer seg slutten, men det er forsåvidt helt greit. Før jeg begynner på et nytt stort arbeid, skal jeg hekle minst 24 omganger. Uavhenig av lengde. Ups, kanskje jeg skal sette i gang? Jeg har nemlig en genserplan til jeg går svanger med.

I dag fikk jeg forresten  Interweave Crochet i posten. Her var det opptil flere ting jeg har lyst til å hekle, skjønt det fantes en del som ikke kommer til å havne på heklenålen min også.

I fjor hadde jeg genserår, og det var meningen det skulle dryppe en ribbestrikket Marius på lillesøsteren min Benedicte til bursdagen, men den ble for liten og havnet i Sofie sin skuff istedet. Og der ligger den vel fint i enda et par år. I sommer kjøpte jeg inn garn til en ny, men jeg kom aldri i gang. Mariusmønster strikket frem og tilbake fristet ikke så voldsomt mye. Men hva skjedde?

Jo, min mor ville være med ut til To damer, som hun naturlig nok hadde hørt en del om. Og der hadde de oppskriftsheftet klassikere, fra Sandnes. Inni heftet fant vi en rundstrikket mariusgenser. Wow, liksom. Alpakka og greier, men mamma tok kostnaden - og pris satt til side er alpakka det aller herligste garnet.

Siden Benedicte skulle reise til Praha (der hun studerer) tirsdag 30. september, var planen å få ferdig genseren så hun kunne få den med seg. Bolen ble raskt ferdig, og jeg tenkte at om jeg fikk ferdig ermene før vi dro til syden, så ville jeg klare rundfellingen etter sydenturen. Det var en god plan, men jeg ble ikke ferdig med ermene. Bare ett, faktisk. Jeg bevarte roen og tenkte jeg skulle strikke det andre på ferien, såklart jeg ville si at jeg egentlig strikket på noe annet. Så var det bare sånn at når feriemodus traff meg på vei ut av flyet, så strikket jeg ikke en maske til før jeg var hjemme igjen. Og gjett hvem som var trøtt den lørdagen hun sto opp halv fire om natten og ikke hadde sovet mer enn et par timer..? Jepp, det var meg. Tiden ble knapp, men mandag var jeg i gang med rundfellingen - og uten å ha noe særlig annet fore. Det gikk seint, reine sirupsstilen, og jeg ble sittende lenger og lenger utover natten. For å holde meg våken drakk jeg kaffe med pittelitt Baileys i, og faktisk var jeg i merkelig god form. Genseren ble jeg dog ikke ferdig med. Ikke før fem timer etter at Praha-flyet gikk. Akk. Men blogge kan jeg, for bomben er sluppet.

Forhåpentligvis passer Marius denne gangen… Den er altfor stor til Sofie, i alle fall. Bare den ikke er for stor til Benedicte også..  *nekter å tenke på*

Jeg har litt garn igjen, så jeg skal strikke en lue eller et pannebånd også, før jeg sender den til det kalde innlandsklimaet det er i Praha om vinteren.

Mønsteret er fra Sandnes, det samme er alpakkagarnet. Størrelsen er small. Garn og mønster er kjøpt hos To damer.

Ja, da er vi tilbake den nordlige delen av den nordlige halvkule igjen. Ikke det at vi hadde så flott vær i Alcudia, men det var virkelig en helt annen årstid enn her. Nettopp: ungene, min søster og jeg har vært på Mallorca og kult bæret i en uke. Ikke så mye trim (men litt) og absolutt ingen strikking. Hoho, og jeg som egentlig har et stramt program. Vel, da har jeg vel i alle fall klart å ta ferie!

Vi hadde et supert basseng like utenfor, akkurat sånn at vi voksne kunne sitte der og drikke leskende drikke mens ungene koste seg med bading og ablegøyer. Ikke det, vi var ganske gode på bading vi voksne også. Vannvolley, juhu!

Biljard ble det også en del av. Både Kristoffer og Sofie ble gode, teknikken forbedret seg mye på fem dager. Jeg spilte bare to ganger. Vant begge. *kremt* Det er vår terrasse som skimtes i bakgrunnen, perfekt plassering, hva?

Vi hadde en drøy kilometer fra stranden, og unnet oss en hestedrosje hjem. Ellers var vi flinke til å gå - bortsett fra da vi syklet.

En morgen etter frokost og morgenbad, kom ponniekspressen til nærområdet, og Sofie fikk prøvd seg som rytter. Det slo godt an.

På flyet fikk barna slike tegnetavler, og Nikolai sleit ut flere. Han har skrevet utrolig mye i ferien. Ofte skrev jeg et ord, og han hermet. Han er veldig glad i a-er, og la ofte til en a på slutten av ordene. Både i originalen og avskrift.

Sykkelbiler er virkelig in i Alcudia. Sikkert irriterende for dem som bor der, men en grei måte for turister å få sett seg litt rundt. Vi ville se litt på gamlebyen, og satte kursen dit. Vi syklet på småveier alle steder vi fant slike, men måtte gjennom en rundkjøring og litt på “vanlig” vei også. Vi fant en stor, fin matbutikk som vi handlet en del i (vi hadde jo “bil”) og da vi kom ut plaskeregnet det. Plaske, plaske, plaske. Og vi hadde lang vei hjem. Lyn og torden var det også. Sukk og stønn.

Da jeg fikk fire liter vann i hodet etter at taket på sykkelbilen lettet seg, ble det hele særdeles urkomisk. Vi lo og lo og lo (mens vi syklet), og folk vi traff på vår vei lo like godt som oss. Vi brukte 35 minutter hjem til hotellet, og vi jentene som syklet var ikke det spor kalde. Bare sinnsykt våte.

Noe vi traff mye av, var mygg. Fy flate! Den eneste som ikke ble stukket, var Sofie. Selv har jeg vel tretti stikk eller så. Denne lille skjønne saken var et mer hyggelig innsektsbekjentskap.

Hiv og hoi og Hidro Park. Kristoffer prøvde alle skliene (uten at det var så voldsomt mange). Denne dissen var også populær. En sele festet i strikk på et høyt stativ, og trampoliner under. Moro.

Sofie fikk seg en ekstra runde i denne. Helst ville hun stå her i en time…

Vi har hatt en flott ferie, selv om det ikke har vært det været man helst vil ha i syden. Masse bading, litt soling (jeg ble i alle fall solbrent), rolige, late dager og mye sosialt samvær. Og karaokoe.

Gulljakten startet på Gullfjellet, Bergens høyeste punkt. Med gulljakt mener jeg selvsagt Topptrims krav til gullmerket, hvor nettopp Gullfjellet skal være den største utfordringen.

Vi bestemte oss for å gå fra Gullbotn, men ble litt usikre da søket etter turer til Gullfjellet førte oss til sider som startet fra Osavatnet. Det resulterte i en telefonsamtale med min turglade kusine, hvis mann mente at Gullbotn hadde kortest vei til Gullfjellet. Altså holdt vi oss til den opprinnelige planen.

Jeg har liksom tenkt at Gullbotn ligger så høyt oppe at det ikke var store stigningen til Gullfjelltoppen, men det tok jeg jaggu feil. Dette er definitivt den tøffeste turen vi har gått (kanskje min tøffeste noen sinne, inkludert Fløien til Ulriken og ned). Jeg kjenner at formen min kommer seg da, for jeg var ikke mer sliten enn jeg pleier å bli.

Det var slett ikke bratt hele veien, noe utallige myrer liksom ville understreke.

Den eneste som slapp unna sekk i dag, var Nikolai. Jeg, som pleier å snike meg unna, merket nesten ikke sekken. Høh. Høsten har såvidt begynt å sette sitt preg på naturen.

Snø! Ungene syntes det var kjekt med litt snø, og herjet litt her både på vei opp og på vei ned.

På toppen var det kjølig, så det var bra vi hadde varm kakao med oss.

Mor og femåring på toppen!

Og femåring med resten av familien. Ja, minus moren som tar bildet.

Det ble ikke flere bilder, for kameraet fikk seg en trøkk. Det er blitt diagnostisert av Børge nå etter vi kom hjem, og vi tror det er gode overlevelsesmuligheter for det.

Jeg er en pyse når det gjelder å gå nedover, men det gikk rimelig greit i dag. Løvstakken på Fjøsangersiden er fortsatt vinneren av de ekle nedoverløypene, med Ulriken på en andreplass.

Neste søndag får ungene og jeg finne en topp på Alcudia, der vi skal tilbringe en uke. Børge har ikke vært på Sandviksfjellet enda, så der må han ta seg en tur. Ellers er det to fjell igjen før vi kan kjøpe gullmerke, og det er (enda) to fjell vi aldri har vært på før. Får bare håpe det gode været holder seg lenge enda!

Vi var på Løvstakken 20. juli, men hadde ikke Topptrim-kortet med oss, så vi måtte ha oss en ny tur opp. I dag har det vært planleggingsdag på skole og i barnehage, og jeg avspaserte. Altså hadde vi litt tid til overs, og siden det var nydelig vær, bestemte vi oss for å gå til Løvstakken fra Melkeplassen.

Vi parkerte bilen i Øvre Riplegården (tror jeg gaten het), og det gikk helt greit til topps. Denne veien var ikke skummel på en flekk - og ikke hadde jeg vondt heller (jeg spiste et par piller på toppen, ja).

Her har vi en liten Kvikklunsj-pause. Kristoffer og Sofie har fått seg tursekk, og bar med seg både vannflasker, sjokolade og senlunsj. Helt perfekt! Ja, selv er jeg ikke så glad i å bære på ryggen.

Nå er vi klare til å kjøpe bronse- og sølvmerker, både ungene og jeg. Børge må visst ha seg en tur til Sandviksfjellet først. Og på søndag venter Gullfjellet. Da har vi planer om å steke pannekaker på en lun plass på vei ned igjen. Det blir bra!