Karakterene er ført, det mangler bare underskriften min på vitnemålene. Det finnes ikke mer å rette. Sommerferien er i praksis her. Herlig!

Når skal jeg lære..?
Karakterene er ført, det mangler bare underskriften min på vitnemålene. Det finnes ikke mer å rette. Sommerferien er i praksis her. Herlig!

Når skal jeg lære..?
På torsdag er det slutt igjen. Tre år med en utrolig fin gjeng med unger som er blitt nesten voksne.
Ikke mer voksne enn at de unngår å sove når de er på hyttetur, da.
Heldigvis var Astrid med, så jeg sov i over fem timer. Det vil si at jeg er den store søvnvinneren.
BFF!
Søvnen trengte jeg, for dette blir en travel dag.
Astrid, nå også som anneks. <3
Denne jenteturen ble uten Astrid, og med tre fine venninner. Gulen, hytte, tapas, vin, og utflukt.
Utflukten gikk til Skjerjehamn.
Når jeg bare fikk beskjed om hvor jeg skulle, ble det bare en beskjeden kjøretur også.
Fin tur, fine damer!
I dag hadde jeg skrekkelig vondt i en finger på jobb. (En kollega sydde en drøss med sting, innvendig og utvending i ene ankelen i går, så jeg innså at det bare var til å holde godt kjeft på kontoret.) Jeg skrek til gjentatte ganger da fingeren kom borti noe. Langefingeren på høyre hånd. Er det mulig, liksom? Den er jo veldig sentral.
Selvdiagnostisering slo fast at det hadde kommet en betennelse under huden ved neglen. Bildet under yter ikke skaden det minste rettferdighet, nesten.

Store smerter og jeg er ikke gode venner. Nærmest uvenner. Jeg liker ikke å ha det vondt. Jeg liker ikke at det gjør vondt å skrive på pc-en (som jeg er veldig god venn med). Legevakten var oppe til monologdiskusjon, og ble forkastet (på grunn av mulig kø, seff). Jeg tenkte på kirurgsøsteren min, men hun ble veid og funnet for lett. I skuffen min fant jeg skapell for hobbybruk, og bestemte meg for å sjekke om dette kirurgyrket kan være særlig vanskelig. Ingen anestesi, men det erfarte jeg gjennom min sønn for en del år siden at ikke nødvendigvis reduserer smerte.
Vel, jeg sørget for at ikke tungen lå i mellom tennene, og begynte å kutte. Eller stikke, det var vel det jeg gjorde. Idet jeg var i ferd med å tilkalle min indre dr House for å få stilt en ny diagnose, viste operasjonen seg vellykket.

Grønt, tjuktflytende, iblandet litt blod. Jeg klemte i vei, og fikk ut noen dråper. Det lettet såpass på trykket at jeg med bare noe smerter nå kan skrive k,i på tastaturet. En ganske vellykket operasjon, da..?
Det gjør fortsatt vondt, men jeg kan vel foreta en ny operasjon i morgen, nå som jeg kan det!
Siste nummer av Vintage Caravan Magazine er ute. Som lovet i forrige nummer, er Astrid med.

Teksten kommer fra svar jeg har gitt på spørsmål – og bildene er fra meg – og oppussingsbilder fra Jømna Caravan.

Det er artig å se bildene i et blad - selv om vi sikkert er de eneste nordmennene som ser det. ;-)
Høh, interiørmagasin, liksom..? Nei, skal det være, må det være campingvogn!
I går var vi så trøtte, Astrid og jeg, at vi sovnet fra et halvt glass med vin… Det sier litt. Våre to venner som har som oppgave å passe på utenfor, benyttet seg av anledningen..

Mmm.. Et halvt glass på deling. Joda, et stort halvt glass, men likevel.. De klarte jo ikke å stå normalt! Synet var heller ikke det beste, og de kaklet som regnvær utenfor.

Eller kanskje det var regnvær? Det var i alle fall øsende regn en gang da jeg våknet i natt. Å ligge inne og lytte til regnet er herlig, så det gjorde ikke noe. Verre var det da det aldri gav seg, og jeg måtte hjelpe Astrid med å dra til seg beina og bli klar til å kjøre videre. Vi kjørte vekk fra regnet.

Til snødekte fjell.. I alle fall ligger det rester etter snø her… Videre kjørte vi inn i ..

… tett, tett tåke. Og til de som lurer (pappa): Nei, jeg råkjørte ikke da! Altså, ikke da heller..
Den relativt lange kjøreturen som jeg hadde planlagt, ble byttet ut med en gigalang. Men det skal jeg ha, bortsett fra nabolagsgatene, kjørte jeg ikke på samme veien to ganger. Jammen fikk jeg ikke prøvd meg på en del jeg ikke har gjort før også. Ja, selv Astrid fikk det. Jeg fikk sett en drøss med fine steder jeg gjerne gjør mer enn å kjøre gjennom en annen gang, vært i Møre og Romsdal for første gang på sikkert 20 år. Det var en fin jentetur, men neste gang tror jeg nok at vi skal ta med oss mer selskap (sånn i tilfelle det regner, i alle fall..).
Det er tredje sommeren sammen med Astrid, og første sommeren hun og jeg er jenter på tur. Ingen til å ordne opp, vil si at vi må gjøre det selv. Vi er meg.
Altså dro vi på tur. Geiranger skulle være et godt sted, men vips ble det Molde.. Uten kartleser og med en telefonlader i bilen som ikke virker, fikk tilfeldighetene råde. Jeg fikk øve meg på å kjøre langt alene, og det sto på listen.
Da jeg fant det for godt å stoppe, var det ingen campingplasser å se, så jeg fant ut at jeg skulle benytte meg av allemannsretten. Med bare litt banning, fikk jeg rygget Astrid inn på en grei plass langs en lite trafikkert vei.
Uten strømtilkobling ble det ingen mobillading, og heller ingen bilder av super parkering, men tro meg: Kongeparkering!
Etter en natt i det fri, kjørte vi videre. Vi stoppet på et fint, øde sted for en sen frokost (sen lunsj også), foruten litt fysisk aktivitet og campingkos, kjørte vi videre med Bergen i tankene.
Nå er vi på Vangen campingplass, fortsatt langt hjemmefra. Hva gjør det – vi har vin og alt annet vi trenger (Hansa). Og strøm, derfor fungerende mobil. Og bildedokumentasjon.
Her er tre fastboende og en bobil i tillegg til oss. Kanskje bor det noen i hyttene også. Liten og intim plass, akkurat som vi liker det.
Jeg har fått øvd mer.
Strømmen er koblet til.
Støttehjulet støtter.
Føttene støtter i vei.
Sengen er redd opp. Ikke hele, det er ikke nødvendig når vi jenter er på tur sammen.
Takluken er åpnet.
Okei, hun har hengt sammen med bilen hele tiden.. Det er viktig å ha noe å gå på.. Noe må jeg jo lære meg senere også..!
Hver onsdag spiller jeg innebandy sammen med fine kollegaer. Innimellom har vi turnering. Da får vi nummer, og lagene blir trukket før hver kamp. Statistikk føres. Poeng fordeles. Forrige uke så det slik ut:

Kommentaren under resultatene viser at jeg har en fantastisk kollega som kan oppmuntring! Det kan jo umulig være fordi resultatet hører til sjeldenhetene…
Det er godt mulig, men det er ikke derfor denne tegningen får 6.
Gensermotivet gjør ingen skade da, når lærerne heter Nina og Lise. Og humor er alltid bra.
Min BFF – best friend forever – har et vakkert indre. Faktisk blir det bare bedre og bedre. Nytt sengetøy er på plass!
Retro dynetrekk kjøpt av Nina med butikken Budeiesøm og bloggen Dill og dall og sånt ble klippet opp sydd sammen med flanell.
Her snakker vi sommerdyner! Med god temperatur og fem sovende mennesker og en hund, er det rikelig varmt nok med disse. Og til kaldere netter, pleier vi å ha ulltepper med også.
Retro og flanell… Deilig under, kult over!
Neida, jeg er ikke helt ferdig, det er bare fire av fem som er på plass. Det er vel presset som har uteblitt så langt…
Du ser at det blir bra å sove her, hva…? Og ikke nok med det. På dagtid, når det er oppholdsrom her, er det plass til ganske mange.
Ikke la deg distrahere av “mugsrugsene”, det er plass til mellom åtte og ti i sofaen, alt etter rumpestørrelsen..!
Det trenger ikke å være mange på besøk heller. Av og til kan det holde med to.

En bestevenn som ikke nekter meg å være med andre venner. Er det rart vi skal holde sammen for alltid..?