lises hobbyblogg

Enda så mange ganger jeg har vært på Ulriken (veldig mange ganger fra jeg var 21-26, litt lavere frekvens etter det), har jeg aldri vært helt på toppen. Ulriken, det er der masten er, det. Men det er det altså ikke når du er med på Topptrim og må hulle kortet og skrive i boken. Da bærer det helt til topps.

Med på laget denne gangen, hadde vi Liv-Hanne og hennes barn på åtte og fem.

Vi valgte å gå samme vei opp som pappa og jeg gikk i mai. Den er bratt, men fin.

Ung alder er intet hinder for å være i god turform. Skjønt, det hjelper med noen år på baken. Ja, jeg er selvsagt unntaket som bekrefter regelen, men noe sier meg at det ikke bare er alderen som spiller inn.

Sannelig var det ikke duer å mate på toppen. Jeg mener, nesten på toppen.

JA! Det er deilig å være på tur, og det er deilig å være på toppen. Ja, i alle fall når du ikke har vonde knær og har glemt å ta med piller sånn i tilfelle det blir mye trøbbel på vei ned. Enkelte i familien savner Ulriksbanen. Til nedoverturen, altså. Det fjerde barnet her er en venninne av Sofie.

Nikolai har erobret den høyeste toppen på Ulriken. Det krever sin jubeldans.

Også i dag var den største utfordringen å komme seg ned. Knærene mine trøblet, men det gikk på et vis. Og neste søndag blir det en ny topp på et nytt fjell.

Onsdag er turdagen min, og denne uken som forrige, gikk jeg opp Stoltzekleiven. Det går raskere allerde, nå forserte min mor og jeg stigningen på tretti minutter. Så gikk vi til Fløien og videre ned til Skansen og Sandviken, der bilen min sto parkert hos mamma. Førstkommende onsdag har jeg tenkt å erobre Løvstakken igjen. De knærene mine må vel snart ha skjønt at de har tapt, eller..?

Tags: Topptrim

This entry was posted on Sunday, August 31st, 2008 at 3:31 pm and is filed under Ulriken. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.