lises hobbyblogg

Ja, da er vi tilbake den nordlige delen av den nordlige halvkule igjen. Ikke det at vi hadde så flott vær i Alcudia, men det var virkelig en helt annen årstid enn her. Nettopp: ungene, min søster og jeg har vært på Mallorca og kult bæret i en uke. Ikke så mye trim (men litt) og absolutt ingen strikking. Hoho, og jeg som egentlig har et stramt program. Vel, da har jeg vel i alle fall klart å ta ferie!

Vi hadde et supert basseng like utenfor, akkurat sånn at vi voksne kunne sitte der og drikke leskende drikke mens ungene koste seg med bading og ablegøyer. Ikke det, vi var ganske gode på bading vi voksne også. Vannvolley, juhu!

Biljard ble det også en del av. Både Kristoffer og Sofie ble gode, teknikken forbedret seg mye på fem dager. Jeg spilte bare to ganger. Vant begge. *kremt* Det er vår terrasse som skimtes i bakgrunnen, perfekt plassering, hva?

Vi hadde en drøy kilometer fra stranden, og unnet oss en hestedrosje hjem. Ellers var vi flinke til å gå - bortsett fra da vi syklet.

En morgen etter frokost og morgenbad, kom ponniekspressen til nærområdet, og Sofie fikk prøvd seg som rytter. Det slo godt an.

På flyet fikk barna slike tegnetavler, og Nikolai sleit ut flere. Han har skrevet utrolig mye i ferien. Ofte skrev jeg et ord, og han hermet. Han er veldig glad i a-er, og la ofte til en a på slutten av ordene. Både i originalen og avskrift.

Sykkelbiler er virkelig in i Alcudia. Sikkert irriterende for dem som bor der, men en grei måte for turister å få sett seg litt rundt. Vi ville se litt på gamlebyen, og satte kursen dit. Vi syklet på småveier alle steder vi fant slike, men måtte gjennom en rundkjøring og litt på “vanlig” vei også. Vi fant en stor, fin matbutikk som vi handlet en del i (vi hadde jo “bil”) og da vi kom ut plaskeregnet det. Plaske, plaske, plaske. Og vi hadde lang vei hjem. Lyn og torden var det også. Sukk og stønn.

Da jeg fikk fire liter vann i hodet etter at taket på sykkelbilen lettet seg, ble det hele særdeles urkomisk. Vi lo og lo og lo (mens vi syklet), og folk vi traff på vår vei lo like godt som oss. Vi brukte 35 minutter hjem til hotellet, og vi jentene som syklet var ikke det spor kalde. Bare sinnsykt våte.

Noe vi traff mye av, var mygg. Fy flate! Den eneste som ikke ble stukket, var Sofie. Selv har jeg vel tretti stikk eller så. Denne lille skjønne saken var et mer hyggelig innsektsbekjentskap.

Hiv og hoi og Hidro Park. Kristoffer prøvde alle skliene (uten at det var så voldsomt mange). Denne dissen var også populær. En sele festet i strikk på et høyt stativ, og trampoliner under. Moro.

Sofie fikk seg en ekstra runde i denne. Helst ville hun stå her i en time…

Vi har hatt en flott ferie, selv om det ikke har vært det været man helst vil ha i syden. Masse bading, litt soling (jeg ble i alle fall solbrent), rolige, late dager og mye sosialt samvær. Og karaokoe.

Gulljakten startet på Gullfjellet, Bergens høyeste punkt. Med gulljakt mener jeg selvsagt Topptrims krav til gullmerket, hvor nettopp Gullfjellet skal være den største utfordringen.

Vi bestemte oss for å gå fra Gullbotn, men ble litt usikre da søket etter turer til Gullfjellet førte oss til sider som startet fra Osavatnet. Det resulterte i en telefonsamtale med min turglade kusine, hvis mann mente at Gullbotn hadde kortest vei til Gullfjellet. Altså holdt vi oss til den opprinnelige planen.

Jeg har liksom tenkt at Gullbotn ligger så høyt oppe at det ikke var store stigningen til Gullfjelltoppen, men det tok jeg jaggu feil. Dette er definitivt den tøffeste turen vi har gått (kanskje min tøffeste noen sinne, inkludert Fløien til Ulriken og ned). Jeg kjenner at formen min kommer seg da, for jeg var ikke mer sliten enn jeg pleier å bli.

Det var slett ikke bratt hele veien, noe utallige myrer liksom ville understreke.

Den eneste som slapp unna sekk i dag, var Nikolai. Jeg, som pleier å snike meg unna, merket nesten ikke sekken. Høh. Høsten har såvidt begynt å sette sitt preg på naturen.

Snø! Ungene syntes det var kjekt med litt snø, og herjet litt her både på vei opp og på vei ned.

På toppen var det kjølig, så det var bra vi hadde varm kakao med oss.

Mor og femåring på toppen!

Og femåring med resten av familien. Ja, minus moren som tar bildet.

Det ble ikke flere bilder, for kameraet fikk seg en trøkk. Det er blitt diagnostisert av Børge nå etter vi kom hjem, og vi tror det er gode overlevelsesmuligheter for det.

Jeg er en pyse når det gjelder å gå nedover, men det gikk rimelig greit i dag. Løvstakken på Fjøsangersiden er fortsatt vinneren av de ekle nedoverløypene, med Ulriken på en andreplass.

Neste søndag får ungene og jeg finne en topp på Alcudia, der vi skal tilbringe en uke. Børge har ikke vært på Sandviksfjellet enda, så der må han ta seg en tur. Ellers er det to fjell igjen før vi kan kjøpe gullmerke, og det er (enda) to fjell vi aldri har vært på før. Får bare håpe det gode været holder seg lenge enda!

Vi var på Løvstakken 20. juli, men hadde ikke Topptrim-kortet med oss, så vi måtte ha oss en ny tur opp. I dag har det vært planleggingsdag på skole og i barnehage, og jeg avspaserte. Altså hadde vi litt tid til overs, og siden det var nydelig vær, bestemte vi oss for å gå til Løvstakken fra Melkeplassen.

Vi parkerte bilen i Øvre Riplegården (tror jeg gaten het), og det gikk helt greit til topps. Denne veien var ikke skummel på en flekk - og ikke hadde jeg vondt heller (jeg spiste et par piller på toppen, ja).

Her har vi en liten Kvikklunsj-pause. Kristoffer og Sofie har fått seg tursekk, og bar med seg både vannflasker, sjokolade og senlunsj. Helt perfekt! Ja, selv er jeg ikke så glad i å bære på ryggen.

Nå er vi klare til å kjøpe bronse- og sølvmerker, både ungene og jeg. Børge må visst ha seg en tur til Sandviksfjellet først. Og på søndag venter Gullfjellet. Da har vi planer om å steke pannekaker på en lun plass på vei ned igjen. Det blir bra!

Tidligere i uken var jeg på telttur med 50 fjortenåringer og tre andre voksne. Nettene kan bli ganske så kalde i september, så vi ble rådet til å sove med lue. Ullue er varmt, alpakka og ull enda varmere. For meg var det greit, jeg strikket meg flere evaluer i fjor, men for min gode medsammensvorne kollega var det verre. Dermed bestemte jeg meg for å strikke en lue til ham. Jeg la opp på bussen, og strikket i leiren etter at vi hadde slått opp teltene og i pausen på fjellturen. Luen ble ferdig akkurat før mørket senket seg.

Det var mange som hadde flotte telt med seg. Vi hadde skolen sitt. Pent, hva? Jeg kan røpe at det endte opp som bagasjetelt, og vi kampet med hver vår kollega.

Her hadde jeg og de “slappeste” elevene en rast - og jeg strikket ivrig på luen.

Ferdig just in time! Jeg har brukt en tråd Mirasol og en tråd Mirasol Hacho (begge kjøpt hos To damer), 4,5 mm pinne, 88 masker og har strikket 2 rett, 2 vrang.

Nå var det ikke så kaldt at jeg sov med lue, men, men.

Søndag er blitt turdag hjemme hos oss. Noen skulle i bursdagsbesøk, så vi dro hjemmefra halv ti for å være sikker på å være tilbake i tide. Storsåta sto på programmet i dag, det siste av sølvfjellene i Topptrim. Vi parkerte ved den nye barnehagen på Rolland, og fant stien med det samme. Det var ikke den riktige stien, men den førte oss frem.

Som på de andre Åsane-fjellene, var det en del våte partier. Det betyr at det ikke er så bratt, så jeg er fornøyd. Nå har jeg blitt rimelig flink til å unngå de våteste partiene, og jommen har jeg ikke fjellsko i gore-tex også.

Går man på Topptrim-tur, så er det viktig å skrive seg inn i boken og klippe i kortet.

På toppen var det en betongpåle, og enkelte måtte bare opp og stå på den.

Walk like an Egyptian. Jah. Det blir spennende å se hva førtiårskrisen har å by på om et par år. *host*

Det var flott utsikt over Sotra, Øygarden og mer, og havet ytterst. Nikolai kunne fortelle meg at jorden er rund, selv om den liksom sluttet “rett” der borte.

Ut på tur, aldri sur! I alle fall nesten aldri. På vei ned igjen traff de første (alle utenom Nikolai og jeg..) på en huggorm. En gutt i følget vårt trakket til og med på den. Nikolai ble veldig lei seg for at ormen hadde gått sin vei før vi kom. Jeg var derimot veldig glad for det. Og plutselig ga det så god mening å gå bakerst..

Vel nede igjen måtte vi selvsagt innom barnehagen. Den er flettny og hadde mange kjekke lekeapparater. Det aller kjekkeste var dog en lyktestolpe. Først klatret Børge til topps (ja, jeg blir bare mer og mer “spent” på den 40-årskrisen), og så ville barna.

Sofie gikk helt til topps på andre forsøk. Klatregenene kommer definitivt ikke fra meg.

Kristoffer var i toppen opp til flere ganger, og banket på glasset.

Enda en fin tur, altså. Fantastisk vær, kjekt turfølge, passelig med dramatikk og en milkshake på veien hjem. Nå gleder vi oss til neste tur, som forhåpentligvis blir Løvstakken på onsdag. Da kjører vi et stykke og går opp fra Melkeplassen, for den veien er visst snill som veien opp på et Åsane-fjell.

Jakten på edle “medaljer” fortsetter, og i dag har vi vært på Hetlebakksåta, enda et fjell vi trolig aldri hadde “funnet” om det ikke var for Topptrim. Tusen takk til Tine som tipset oss om fjelltopparrangementet.

Vi måtte enda en gang dra til Åsane, det er nemlig mange av fjellene som ligger der. Vi kjørte forbi Haukås skole og parkerte ved Leikvang idrettsplass. Stien gikk opp på venstre side av idrettsanlegget. Litt myrete innimellom, men ellers veldig fint. Og nedover var det helt topp. Jeg fikk ikke mer vondt i knærene enn at jeg klarte meg uten smertestillende.

På vei oppover gikk vi forbi et kjempekoselig lite vann. Det skal være greit å bade her, men vi hadde ikke med oss verken badetøy eller håndklær, så vi gjorde ikke annet enn å nyte synet.

Topptrim-utstyret lå her ved varden. Det var ikke punktet med best utsikt, men vi tok en tur bort dit også, det var bare to minutter unna. Turen ned gikk som en lek, beste nedturen til nå, jeg kunne til og med jogge rolig innimellom..!

Det var mange sopp på veien, mest imponerende var denne ruggen her. Ja, deter Børge sin mannehånd, dette.

Vel nede måtte vi innom en barnehage vi hadde sett litt bortenfor der vi parkerte. Der hadde de nemlig en kjekk leke:

Ikke den mest ideelle leken å ha i en barnehage, kanskje, men våre unger syntes i alle fall det var kjekt med et femtenminutters stopp her.

I morgen er det på’an igjen, da er det Storsåta som står for tur.

Sofie har vært i bursdagsbesøk igjen, og jeg har sydd veske. Som vanlig er det Sofie selv som har bestemt hvordan bursdagsvesken skal se ut.

Det er slett ikke alle jenter som synes rosa og prinsesser er noe, og denne bursdagsvesken er helt fritt for både rosa og kongelige. En slange, derimot..

En av Kristoffers avlagte dongeribukser måtte til pers, og den ene siden på vesken har fått lommer fra buksen. Ene halvdelen av buksen ble veske, og andre halvdelen ble hank.

Inni fikk vesken lommer med hodeskallestoff.  Og hodeskaller hadde bursdagsbarnet på godteposene (noe Sofie visste på forhånd), så det klaffet godt.

Selv synes jeg nesten det er aller kjekkest når mødrene liker veskene - og det gjorde hun. Oppdrag utført.

Endelig er den siste genseren ferdig! Det tok sin tid, det ble jo sommer og sol og varmt og altfor varmt - kan jo ikke strikke på en tjukk herregenser da! Nå har altså far og barn alle fått seg en Cobblestone.

Det ble lik farge til de brunøyde guttene.

Vi tok en liten foto session på lekeplassen for å “feire” den siste genseren, og her stilte alle opp (bortsett fra hun som ikke var hjemme).

Alle gensrene er strikket i Sandnes Smart, brunmelert og gråmelert. Jeg har brukt 4 mm pinner. Herregenseren er strikket i den nest minste størrelsen.

Du kan lese mer om barnegensrene her, og se alle Cobblestone-innleggene mine her.

Og snipp, snapp, snute, så var brosteinseventyret ute.

Sofie har fått en helt enkel heklet lue. Den er heklet av garn som Heidi Kim har laget, og som jeg fikk til bursdagen min. Fargen er enda flottere enn bildet klarer å vise, det er nydelig dyp rosa med litt sjatteringer. Nederst har den fått en kant i samme garnet som Cobblestone-genseren hennes, nemlig Garnstudios Angora Tweed.