lises myke pakker

Er du beredt til å la de forbispaserende ta del i hva du gjør på under dynen – eller i dette tilfellet uten dyne? Og er det egentlig greit å bruke parkeringsplassen til å utlevere folk?

*plystre*

I dag skal jeg og makkeren min ha møte med foreldrene til 27 ferske – eller soon-to-be tenåringer. Det er alltid spennende med det første foreldremøtet – førsteinntrykket kan ha en del å si for det videre samarbeidet..

Ikke det, vi har allerede hatt et informasjonsmøte, der de daværende syvendeklasseforeldrene fikk en del informasjon om skolen vår. Jeg gjorde selvsagt et uslettelig inntrykk da telefonen min ringte under FAU-lederens innlegg. For sikkerhets skyld lå telefonen i vesken, som lå på kateteret rett foran FAU-lederen. Og kanskje ikke alle fikk med seg at kommentaren jeg fikk fra ham var på spøk..? Han er nemlig far til en av de forrige elevene mine, og den gangen gjorde jeg et godt førsteinntrykk..!

Jeg er spent på hvordan de vil reagere på humoren min, som jeg aldri i livet klarer å holde skjult i et helt foreldremøte..

Kommer jeg til å kjede dem skvett fordervet med lidenskapen for det digitale?

Når det gjelder elevene har vi definitivt skutt gullfuglen 27 ganger, går det an å være like heldig med foreldrene?

Det går helst bra. Vi hopper over alt det som kan leses i Kunnskapsløftet og konsentrerer oss om samarbeidsbiten, den som er den aller viktigste for elevenes suksess.

Dessuten er det jo ikke så skummelt. To av elevene er yngre søsken fra forrige klasse, og enda tre hadde søsken i andre klasser på trinnet. To av elevene er yngre søsken av elever på trinnet som gikk ut for tre år siden. Og visstnok kjenner jeg et par fra FAU på skolen ungene mine går på – og det er kjentsfolk fra gymnaset blant dem også.

Haha, såklart det går bra. Jeg liker jo ha ha publikum, og nå får jeg et helt ferskt et, som jeg kan glede med underfundigheter og skråblikk. Jeg gleder meg, jeg!

Det spurte Nikolai om i bilen på vei hjem fra legevakten. Jeg synes nemlig han var veldig tøff, men selv hadde han en annen oppfatning.

Vi dro til legevakten på grunn av en hevelse som helt klart skyldtes en betennelse. Den var lokalisert på låret, og hverken guttungen eller vi vet hvordan den oppsto. Etter at Børge presset ut litt gørr på tirsdag, roet hevelsen seg, men nå var det blitt rødt og kjemperødt og tante Bøtte mente vi burde ta en tur på legevakten.

Knappe fem timer etter ankomst slapp vi inn på et behandlingsrom, en sykepleier konstaterte at han ikke hadde feber, og så måtte vi vente mer.

- Bedøvelse, jeg må få bedøvelse, forklarte Nikolai, og jeg sa at jeg skulle sørge for det, dersom det var behov for å pille på vondten. Det var det, legen ville tømme “lommen” for puss, og etter at vi hadde ventet enda en stund, var det klart for operasjon.

Den foregikk slik: En sprøyte ble kjørt inn i det hovne området, og guttungen som hadde lagt relativt avslappet på benken satte seg opp i refleks og hylte mens tårene sprutet. Altså fikk vi slått fast at bedøvelse ikke nødvendigvis er bra. Sprøytespissen var ikke før ute før skalpellen ble brukt til å kutte et snitt rett over det vondeste punktet på hevelsen.

- Gjør det vondt? spurte legen, og det gjorde det visst, han hadde bare så vondt at han ikke klarte å svare med en gang. Etter snittingen sto det klemming for tur. Han klemte og klemte mens guttungen hylte og ba ham om å slutte, samtidig som han slo fast at det var på tide å gå hjem. – Må du klemme? spurte han legen, og det måtte han jo i grunnen.

Såret, som da fortonte seg som en lomme under huden, ble skylt, bandasje ble satt på og han fikk et stikk i fingeren for å måle senkingen. Det gjorde heldigivs ikke så vondt, og ikke ble det et dårlig resultat heller.

Vi måtte hente antibiotika på apoteket, og benyttet samtidig sjansen til å kjøpe litt Lego..

Og i bilen på veien hjem, skrøt jeg av ham. Han var veldig tøff. Det er klinkende klart at det var veldig vondt og at han ikke var komfortabel i situasjonen.

-Er redd tøff?
- Nei, det er det ikke.
- Men jeg var redd, kjemperedd. Du sier at jeg var tøff, så da må jo redd være tøff.

Men det må det jo ikke. Han var tøff fordi han holdt låret helt i ro enda så vondt det gjorde, og enda så redd han var for neste gang det skulle gjøre ekstra vondt. Han var tøff som ikke besvimte da legen begynte å skjære to sekunder etter bedøvelsen var satt. Han var tøff som kjente etter, og som merket at det å skylle såret ikke var så heftig.

Så da var han vel både tøff og redd da? Det er bra at det er mulig. Jeg vil også ha muligheten til å være tøff selv om jeg er redd. *lagrer muligheten*

Oppdatering:

Sånn så det forresten ut da vi skiftet “plaster”. Jeg er virkelig glad for at han fikk antibiotika. Lille redde tøffingen min.

På tross av at fargen var den beste, har de gamle Klippan-sofaene våre blitt byttet ut med en flunkende ny sofa. Etter en langhelg uten andre seter enn spisestuestolene og pianokrakken, kom sofaen levert på døren mandag formiddag.

Sofaen har vært utstilling hos vår lokale Bohus, så vi fikk den heldigvis i løpet av noen dager. Eller, det tok i grunnen fem dager, helgen inkludert. Det er jo ikke akkurat så kort tid, men jeg skjønner jo at det tok sin tid å pakke den inn.

Hjemme hos oss er alle rommene små, helt uten unntak. Og siden vi kjøpte oss et gedigent spistestuebord for noen år siden, trenger vi en liten salong. Selv har jeg alltid likt hjørnesofaer, og vips var det det vi bestemte oss for. Putene som hørte med skal få nye trekk, for med lys sofa, trenger vi mer farger!

Sofaen er strikket inn – og jeg strikker igjen, helt på ordentlig. Genseren til Nikolai er nesten helt sikkert ferdig til helgen. I alle fall i løpet av helgen.

Når først fornyelsesmoduset er skrudd på, er det viktig å sette på turboen. I kjelleren har jeg en sykrok, og den er ikke akkurat det du kan kalle ryddig. Jeg rydder jo stadig (ved å sy og bruke opp stoff…), men det gir få utslag. Derfor bestemte jeg meg for å rydde på ordentlig (med litt press fra min kjære, joda), og nå er vi blitt enige om at jeg skal belønnes med rimelig laminatgulv. Det er plenty for et kjellerrom, og det vil faktisk bli mulig å koste over det!

I ryddeprosessen har jeg kommet over litt av hvert, for eksempel noen poser med garn som er blitt ryddet vekk en eller annen gang.

Her var det litt av hvert, men definitivt mest solide kvaliteter. Noro, silkegarn, Tootsie og Hacho, blant andre. Noe havnet i en kasse der det får vente på at jeg får tid og lyst til å bruke det, mens noe annet skal få være med på jobb.

Askeladen fra Nøstebarn hadde også gjemt seg der nede. Den blå har allerede fått plass i genseren jeg strikker på.

Da jeg ryddet en en av hyllene som er gjemt av den digre pulten som er sybordet mitt, fant jeg en diger kartong fylt med ull. Den måtte selvsagt ryddes i.

Nydelige farger, deilig mykt å ta på og veldig god lukt, i følge Sofie.

Vi to bestemte oss for å rydde litt i ullen.

Tolkning: Vi ville lage noe av ull. Det ble enkleste sort: Et bilde. Det rosa er mitt og det grå Sofie sitt.

Så langt kom vi. Mesteparten av tovingen er igjen, men ullfillene holder godt sammen. Nå må jeg bare rydde litt til, sånn at jeg finner rullegardintingen jeg (les: Børge) brukte for å tove ullen skikkelig. Forhåpentligvis finner jeg ikke noe annet som stjeler en ettermiddag fra ryddegjerningen min..

Siden jeg har klart å kjøpe to utgaver av samme bok, vil jeg gi bort den ene.

Om du vil være med i trekningen, så skriver du en kommentar til dette innlegget. Trekning i løpet av helgen, tipper jeg.

“Presents a collection of fabric toys which use basic sewing and embroidery skills, and range from simple to the slightly complex. This book provides explanations of the instructions with a useful list of the materials and equipment required at the start of each project.”

Årets ferie kom raskt igang da Sofie og jeg reiste med korpset hun spiller i til Brighton. Det var en finfin tur med spillende barn, unge og foreldre - og noen ikkespillende foreldre, som jeg. Korpset holdt to konserter i løpet av de fire dagene, så det ble mye lediggang (i stor grad brukt til shopping..) og en flott tur til London – som ble avsluttet med The Lion King. Den musikalen anbefales på det varmeste!

Det ble en del shopping ja, jeg snublet for eksempel over en butikk som hadde et lite Debbie Bliss-skilt i vinduet, der det skjulte seg seg en gedigen stoff-, garn- og hobbybutikk i tredje etasje. Og vups ble garnkjøpestoppen min satt på pause.. Blant annet fant jeg en kjempekul bok for nye strikkere, noe vi har flere av her hjemme:

Her er det både rikelig med instruksjoner og prosjekter. Disse veskene under kommer jeg helt sikkert til å strikke noen av – skikkelig søte småprosjekter.

Ugler er fortsatt i vinden, og boken har en søt versjon.

Og når vi snakker om ugler… En notatblokk er alltid nyttig, og nøkkelpynt kan opptre som huskehjelp… Kanskje det er på tide å skaffe seg noen flere nøkler?

Noen store binderser kan det jo også alltids bli bruk for.

Men over til garnbutikken. Mens jeg venter på sokkebasillen, fortsetter jeg å hamstre sokkegarn. Dette fra Regia har “håndfarget-effekt”. Kule farger, i alle fall. 

I tillegg til mye garn som aldri i livet hadde fått komme over dørstokken her hjemme hos meg, hadde de et godt utvalg av kvalitetsgarn.

Herlig garn fra Debbie Bliss ender sannsynligvis opp som lue og hals til meg selv. 

Og dette blå, som har fått følge at et nøste Rowan Kidsilk Haze, tror jeg skal få bli et varmt sjal.

I London kjøpte jeg britiske hobbyblader, både for hekling, strikking og søm. Her koster de førti-femti kroner, mot mellom 100 og 150 her hjemme. Ikke har vi noe særlig utvalg her hjemme heller.

På Gatwick fant jeg enda to strikkeblader. Trodde jeg. Det ene var dog likt som det ene fra London..

Altså har jeg enda et eksemplar av det som er avbildet over. Det gir jeg bort til noen som har lyst på det – er det flere får det bli en loddtrekning. Fristen blir kort, for jeg vil få det avgårde med posten i morgen.

Ellers fant jeg en Cath Kidston-butikk i Brighton, og der kjøpte jeg en strikkeveske på salg.

Kul, hva? Og tilfeldigvis rød med hvite prikker..

Årets første ferietur er unnagjort, og etter planen er all ferieshoppingen unnagjort. Ungene har fått leker og klær en julaften verdig, og resten av ferien skal brukes til avslapping, rekreasjon og oppussing. Ja, og sikkert Tusenfryd og Liseberg og såntno. Det skal bli kjekt det også, men det er godt å ha litt tid hjemme først.

I Brighton hadde de en Build a bear-butikk, og mens Sofie og en venninne fant Romeo og Julie der, så støtte jeg på selveste McDreamy!

Han fikk være med hjem i kofferten, og straks skal han få nytt bosted hos pittelillesøster som ankommer Bergen i dag, fiks ferdig med medisinstudiet. Hva kan vel passe bedre enn en bamsekirurg som mentor da?

Se bare hvor grei han ser ut!

Forhåpentligvis blir det både strikket og sydd litt fremover, og når bare veggen oppe i gangen har fått seg et oppfriskende strøk med maling, skal jeg vise frem den nye veggklokken jeg kjøpte i England. Nevnte jeg at vi hadde to kolli mer med oss hjem enn vi hadde bort..? :-p