Archive for the ‘Korthåret vorstehhund’ Category

Buddy Houdini – utbryterbikkjen

Tuesday, August 24th, 2010

Det er sikkert veldig mange som føler det på samme måten, og det er jo helt topp, men vi har i alle fall (også) verdens greieste hund. Jeg kunne skrevet spaltevis med skryt, men det gidder jeg jo ikke. I alle fall har han (i alle fall nesten) bare én negativ side, og det er at han ikke liker å være alene.

Han liker best å være der noen av oss er (gjerne Børge), men så lenge han vet at det er noen hjemme, kan han ligge i buret oppe i gangen, eller jeg kan sitte nede og sy – og han finner roen et annet sted i huset. Når vi har gått ut derimot, da er det visst ikke så kjekt å være Buddy. Ikke hjelper det at det er katter hjemme heller.

Mobiltelefon gjenglemt i sengen. Check.
Yndlingsdukke liggende på jenterom som ikke er låst. Check.
Pose med plastemballasje som henger på kjøkkenet. Check.
Oppvaskbørste. Check.
Nikolai sin nye og gøye spionhanske. Check.
(Check betyr i dette tilfelle tygd..)

Merkelig nok har det ikke røket en eneste sko, og den eneste møblskaden er den ene spisestuestolen, som ser merkelig kraftig mitangrepet ut. Likevel er det greit å gå på jobb i visshet om at både den nye sofaen, fjernkontrollene og hva ellers som kan ligge omkring på bord og benker vil overleve dagen.

Det er mange som har meninger om hund og bur, og jeg har mine jeg også. Buddy sover i åpent bur om natten, og her legger han seg gjerne i løpet av dagen også. Vi har drevet litt lukket bur-tilvenning, og det har gått veldig fint. Ja, så lenge det er noen hjemme. Buret vårt er en rimelig variant fra Plantasjen, og er rimelig heftig forsterket her og der, siden Houdini også i ungdomstiden sin øvde seg på utbryting. Når vi lukker døren med fire store carabinkroker, da kommer han seg ikke ut, det er bare det at det er litt pes å få dem på – og av igjen. Det siste er verst, siden det er en av de eldste ungene, frøken midtimellom som oftest, som kommer først hjem. Siden det er kjipt for henne å knote med krokene og veldig glad hund som er utrolig glad for å se henne, tenkte vi rett og slett å kjøpe et bur til. Det skulle være et “utbrytersikkert” bur, og det skulle få stå i tv-stuen. Kosemose, gulligull og  sommerferie var bortevekk, og praktisk hverdag sto øverst på ønskelisten.

Hunden var med til dyrebutikken, problemstillingen ble behørig forklart og vi kom til slutt hjem med et Vari Kennel, plastikk, digert, stygt, og helt umulig å komme seg ut av. Sa selgeren.

Joda, visst var det noe av det styggeste jeg hadde sett, men jeg tenkte bengalakk, hvitt og en knæsj farge, og tillot kjøpet.

Tirsdag gikk det fint. Da var han en god del i buret om formiddagen, men han var ikke alene hjemme. Onsdag gikk det fint. En god tur om morgenen, inn i buret ca åtte og ut igjen da eldstesønn kom hjem. Det samme torsdag.

Fredag gikk Børge tur med ham, og så tok jeg ham med på en kjapp tur sammen med andreklassingen, bort til skolen. Fem kilometer tur retur. Han spiste, drakk og hvilte. Jeg dusjet, spiste og leste avisen. En kjapp tissetur, og så gikk jeg hjemmefra klokken elleve. Da ungene kom hjem klokken ett, var han i stuen. Oki.

Nei! Ikke okei i det hele tatt. Han var jo i det trygge buret! Børge gikk for å se, og skjønte lite. Døren var jo igjen! Hadde den magiske hunden klart å trylle seg ut? Nei. Ved nærmere ettersyn viste det seg at han har klart å presse inn gitteret på den ene siden. Så har han nok fått tak med tennene og klart å lage noen sprekker i plasten på buret. Og ja, så har han klart å komme seg ut den spalten.

Han kunne ha kuttet seg opp eller løsnet tenner, men det skjedde heldigvis ikke. Børge, adrenalinpåvirket, kjørte opp igjen med buret, der selgeren vi kjøpte det av beklaget, og skulle se hva han kunne gjøre. Det viste seg å være fint lite. I dag ringte en annen kar fra butikken og fortalte hvor vanskelig og tidkrevende det ofte er med reklamasjonsprosesser, og sa at vi kunne få tilbake halve kjøpesummen, altså 1350 kroner sånn i en fei. Selv synes jeg det er en dårlig løsning. Altså skulle vi betale 1350 for å ha det buret i fire døgn? Eh, nei. Og at selgeren en gang måtte vente i et halv år på avklaring på en mobiltelefon, se det vedkommer da ikke saken.

Fyren i butikken var ikke så veldig opptatt av å høre på hva vi hadde å si, og syntes visst ikke vi hadde en sak. Selv hadde han ringt forhandler eller produsent eller noe, i alle fall holdt de til i Oslo, og de var ikke interessert. Han hadde selvsagt truet dem med å slutte å selge disse burene, men de var ikke til å rikke. Dah. Vårt bur hadde han sendt til sjefen i Åsane, så det ble til at vi kjørte etter. Før vi gikk sluttet han å kjefte på meg (joda, jeg var kraftig irritert, men holdt meg til saken), klappet meg på skuldrene og sa at han sikkert var den greieste drittsekken vi hadde truffet den dagen. “Du står her og lirer av deg …,” sa han litt tidligere, så det var jo absolutt en forbedring, ja.

I Åsanebutikken fikk vi snakke med sjefen. Han var nedlatende på en helt annen måte. Etter minst en halvtime med intetsigende argumentasjon, ble det til at vi fikk et bur likt det vi har oppe, med bedre låsepatent på døren, men behov for mye forsterkninger (altså arbeid for Børge), noen matskåler og en håndskreven tilgodelapp på 1000 kroner, noe som han regnet ut at ble drøyt hundre kroner mindre enn vi hadde betalt for buret. Og da hadde han vært veeeeldig grei, for selv måtte han jo kjøpe ny overdel til buret. Ja, for han hadde ikke tenkt til å ta klagen videre opp i systemet. Det er nemlig ikke noe problem. Verken han eller de andre vi snakket med fra butikken har noen gang hørt om hunder som hadde kommet seg ut av et Vari Kennel-bur. Og derfor er Buddy rabiat, det hadde ingenting med buret å gjøre.

Vel, vel. Vi har lært en butikk å kjenne på en ny måte. Det er greit å handle, men om det du kjøper ikke holder det som er lovet, så er det ikke så greit lenger. Pengene, alle sammen, cash i hånden – det var det de burde ha gitt Børge på fredag da han kom opp med buret. I stedet har vi ventet fra fredag til mandag, hatt en ubehagelig opplevelse i et butikk og en ikke så mye bedre i en annen, og pføy.

Det blir nok aldri mer Midtun Zoo for oss nei. Ikke avdeling Åsane heller. Og skal du kjøpe noe dyreutstyr, så husk på at om du skal ha en reell reklamasjonsrett, så bør du gå et annet sted.

Imens legger vi tepper over sofaen, fjerner plastikkbosset, låser soveromsdørene til barna og håper minst mulig er ødelagt til vi kommer hjem igjen. Og så irriterer vi oss grønne over at vi glemte av vi lever i Internettalderen og kunne orientere oss på nett før vi dro til en faghandel. Og om vi ikke hadde funnet noe annet enn at det samme buret var det riktige, så hadde vi nok spart litt penger. 2700 for Vari Kennel XL er atskillig flere hundrelapper drøyere enn prisene oppgitt i nettbutikkene jeg har vært innom. Og Kelkoo.no.

Altså har jeg lært en del, og det som kommer til å sitte, er at jeg er for lite på nett. :-p

Uformelle olympiske leker

Wednesday, January 20th, 2010

Det begynner å nærme seg vinter-OL, og i den anledning har driftige damer hos Uformelt tatt initiativ til en rekke vinterleker her hjemme også. Lekene er av den typen vi liker best. Noen har ikke bedre å gjøre mens den sportsinteresserte halvdelen sitter i godstolen og ser på tv så mye som mulig under hele begivenheten, mens andre trenger noe å gjøre mens de følger med på sportssendingene.

Det er lagt opp til en mengde øvelser, og selv har jeg meldt meg på fem øvelser. Det blir muligens for hardt, men jeg har hørt at det ikke er noen skam å snu.

Mine øvelser:

Langrenn, 5-milen – seige UFO’er. Alle typer håndarbeid er kvalifisert.
Skøyter 10000 – sy noe stort, 5000 – sy noe litt mindre, 1000 – sy noe enda litt mindre, 500 – sy noe smått

Som femmil har jeg valgt meg et stort prosjekt jeg begynte på for noen år siden, og helt hadde glemt til Cruzidull minnet meg på det i helgen.

Jeg samlet nemlig en god del garn i varme farger og hvitt, og planen var (og er) å strikke en lang jakke. Vel, det er ikke alltid det går som planlagt, i alle fall ikke på planlagt tid (det vet jeg mye om), men bedre sent enn aldri, hva?

Både bol og ermer er påbegynt, og planen var å parallellstrikke. Det virker som en god plan, så jeg akter å følge den. Men jeg har ikke lov å starte enda, først må OL komme igang.

Jeg har også meldt meg på fire skøyte(sy-)øvelser, og skal sy noe stort, noe smått og to ting i mellom. Akkurat hva er foreløbig ukjent.

Om du også har lyst til å være med, finner du all informasjon inne på forumet.

*Bretter opp ermene*

Så over til livets ironi: Vi har tre katter, og ingen av dem bryr seg garnet mitt. Det var heller ikke noe problem da vi hadde fire kattunger hjemme. O lykke. Vel…

Verdens greieste og fineste hund flyttet inn rett før jul, og intet garnnøste er lenger trygt…

Høh.

Nå må jeg tilbake til ryddejobben, alt garn skal utenfor den unge vofsens rekkevidde!

Luer i minusgrader

Sunday, January 3rd, 2010

Forrige onsdag traff jeg Annevenn, blomsterpiken og sommerfuglen på kafé i byn. Det var den første av fire avtaler jeg hadde den dagen, så det ble litt hastig, men veldig hyggelig. Det var første gangen jeg traff den blomstrende Margrethe, som slett ikke skravlet så mye som ryktene ville ha det til. ;-)

Margrethe hadde strikket seg en lue som var litt for liten, men altfor stor for lille niese Julie, så den fikk jeg med meg til Sofie, som passet den perfekt.

Med knappestolpe bak, er det en enkel sak å slippe hestehalen ut av luen. Veldig praktisk.

Tusen takk fra meg og Sofie, Margrethe! Den er allerede mye brukt, jeg har bare vært litt treig med knipsingen.

I anledning nytt år, har jeg innført kjøpestopp over hele linjen (hus og bil ikke inkludert), men det er jo meningen at jeg skal tære på reservene. Til bursdagen min fikk jeg egenfarget garn av Heidi Kim, og nå er omtrent halvparten blitt til lue. Den skal jeg ha selv, men jeg lokket Sofie til å være modell når hun først var i gang.

Her leker hun med Buddy.

Sammen med garnet fra HK, brukte jeg en tråd Abuelita Baby Merino Lace. Dette snopte jeg 300 gram av i høst, så nå har jeg lagt opp til et Levinasjal også. Det blir mitt fjerde, men mitt første.

Det går helt strålende med hunden. Vi synes vi er eksepsjonelt heldige som har endt opp med akkurat ham. Kattene er vant til ham nå, og bryr seg ikke særlig om ham, men de går ikke helt bort til ham heller. Akkurat nå er det bare Trefot som er inne, og han ligger og sover på en stol mens Buddy ligger på gulvet og gnager på en leke. Da er ikke katten mye engstelig!

Selvsagt – han er ikke noe å være særlig engstelig for heller, godgutten!

I morgen er det jobb igjen. Det blir tungt å stå opp, men veldig kjekt å møte alle folka mine.

Ha en god søndagskveld!

Julen kom uansett!

Friday, December 25th, 2009

Det var travelt før jul, veldig travelt. Den manglende bloggingen har vært en liten indikasjon på det. Litt av grunnen til at det ble travelt, var at vi kjøpte oss hund på impuls. Nei, det er ikke så ille som det høres ut, for jeg har hatt lyst på hund i mange år, og nå var endelig gemalen klar også.

Jeg trodde han var på gli, så jeg våget meg til å svare på en annonse på Finn. Annonsen hadde lagt ute lenge, så det lå i kortene at valpen ikke var så ung som de åtte ukene de pleier å være når de skifter hjem.  Etter en hyggelig samtale med oppdretter, ville Børge reise over fjellet for å treffe valpen. Det gikk greit med tanke på at han begynte på ferien allerede til forrige helg, og så og si greit med tanke på hva som gjensto av juleforberedelser. Tog begge veier var kjedelig og tidkrevende, men, men. Jeg var rimelig spent på mandag – hadde han ikke likt hunden, så hadde han kommet tilbake uten ham.

Heldigvis falt han pladask, selv om han først trodde han hadde truffet moren… En valp på fire måneder er atskillig større enn en valp på åtte uker, nemlig. Og har mange færre valpefakter, har det vist seg. :-)

Tirsdag morgen rett før ungene skulle gå til skolen, så sto det enn vakker korthåret vorstehhund i gangen vår. Ungene var forundret, vantro (vi har hatt en del nei til valp tidligere, nemlig), glade og forventningsfulle, og gledet seg til å bli hentet etter skoleslutt klokken elleve. Hurra for siste skoledag før juleferien!

Da jeg kom hjem fra jobb, hadde han definitivt flyttet inn, godt plassert i sofaen mellom unger og Green Gate-pledd. Og neida, han skal ikke få ende opp som bortskjemt sofahund, men det er jo veldig enkelt å kose når vi kan sitte sammen…

Hos oppdretteren var valpen vår favoritten til et av barna, og fikk navn etter hva han ble kalt av henne. Min venn ble til Buddy, og vi har ikke kommet på noe annet vi absolutt mener han skal hete, så det ser ut til at beholder oppdretternavnet.

Nå er det sikkert veldig mange som mener at de har fått den mest perfekte valpen eller kattungen – eller babyen – og vi er ikke forskjellig fra dem, vi har fått både de ultimate kattene, barna – og nå også valpen. Han er nemlig ganske rolig, veldig tillitsfull, kosete, fantastisk skjønn og bare litt tøysete. Skoene er flyttet ut i vindfanget-tøysete..

Kattene? Joda, de holder hus her fortsatt. Flekken er den modigste av dem, hun er dønn rolig så lenge hun har oversikt over hvor valpen er. Mia og Trefot ser seg godt rundt for å sjekke at kysten er klar når de beveger seg i eller gjennom rommene hvor valpen og vi er (foreløpig stuen, kjøkkenet og gangen).

Så langt er vi veldig fornøyde hundeeiere, og heldigvis har vi enda en uke ferie hvor vi kan bruke hele dagene sammen med ham for å bli de aller beste venner!

Vinneren av konkurransen min før jul ble Baddie! I declutteringens ånd vil jeg også gi en trøstepremie til annesan. Det var ikke så mange som fant alle fem svarene, men noen iherdige kom frem til:

  1. Mona Lisa – Leonardo da Vinci
  2. Lys, horn, kroner – Frans Widerberg
  3. Girl in the window – Salvador Dali
  4. Adams skapelse – Buonarroti Michelangelo
  5. Drowning girl – Roy Lichtenstein

Dere som prøvde iherdig, men ikke kom helt i mål: Takk for at dere var med!