Opplæring og ansvar

- Alt var bedre før, synger Ole Paus med dårlig skjult ironi. Likevel – det er gjerne noe i det.

Mormor (94) fikk appelsin til jul da hun var barn. I dag vil barna heller ha sjokolade. Da foreldrene mine (66) var barn, fikk de noen få julegaver. I dag får mange barn julegaver hver dag i advent. Da jeg (44) var barn var det .. ikke så veldig ulikt nå. Oljen ble funnet det året jeg  ble født. Da jeg var barn var det fortsatt mange … Eh, det var allerede mange som hadde fått forventningene skrudd opp. Jeg for eksempel, fikk like mange julegaver som barna mine får i dag, men ikke adventskalender til kostnaden av en fattig, indisk families årsinntekt.

Julen er bare en liten del av året, selv om det på denne tiden virker enormt. “Skal ha, skal ha, skal ha,” som Odd Børretzen gjorde til allemannseie for noen år siden, er typisk for resten av året også. Vi slapp billig unna finanskrisen, for jammen klarte vi ikke å holde de økonomiske hjulene i gang. Ikke noe sparekniv på Ola og Kari (eller Lukas og Nora, som vi heter nå for tiden), nei. Når ble velferdssamfunnet et sikkerhetsnett? Når mistet vi holdningene våre?

Kontrollfrikene i min generasjon er engstelige for pensjonstilværelsen. Først er foreldrene våre så mange, og vi skal fø på dem. Så kommer vi til et forlatt bord der det bare ligger smuler igjen, og hvem skal ta seg av oss? Vi er gjerne pensjonister før foreldrene våre dør, og om de har fulgt oppfordringen om å leve livet og bruke det de har, så spille det ikke noen rolle at arveavgiften er tatt bort. Ungene våre vil ikke ta vare på oss, for de har gjennom flere generasjoner sett at det er det offentliges ansvar. Tar vi lærdom av velferdsstatens “sy puter under armene”-politikk og avvikler hele greia, sånn at de friske og raske av oss får litt mer til å kjøpe oss et vellykket liv, havner vi gjerne på kommunale sykehjem (sikkert beliggende i nåtidens skoler) der vi virkelig kan mimre om at alt var bedre før. Generasjonen etter oss har vi tross alt egenhendig lært opp til at vi tar vare på dem som kommer etter oss, så investeringene går til tilrettelagt undervisning for alle og en liten adventsgave hver morgen hele året.

Hva er det egentlig vi lærer ungene våre opp til? Ansvar? Jooo, til en viss grad. Vi gir dem ansvar for å gå ut med bosset og holde det ryddig på rommet. Og så mumler vi litt for oss selv over hvor hardt det er å få dem til å ta ansvar, samtidig som vi forstår dem i hjel når det kommer til å tviholde på barndommens uskyldige frihet til langt ut i tjueårene.

Så hva gjør vi da? Hvordan snur vi trenden, hvordan kan vi styre utviklingen til å bli bærekraftig igjen? Er det på tide med en realitetsorientering?


s

One thought on “Opplæring og ansvar

  1. Du skriver så godt og fornuftig at jeg egentlig burde komme med en oppegående og saklig kommentar, men det er mye stress for tiden og hodet fungerer ikke godt nok :) Nyt adventstiden!

Leave a Reply