lises hobbyblogg

Vi hadde bare én topp igjen i årets Topptrim før denne helgen, så vi bestemte oss for å gjøre oss ferdig så sant været ikke var for ille. Og været var veldig bra det, så opp bar det. Turguruen i familien, kusinen min Tine, ville også ta mann og yngstebarn med, så vi fikk kjentfolk med oss på veien, siden de allerede var og klippet på Repparåsen for lenge siden.

Nå skal det sies at de er i atskillig bedre form enn oss, men de sutret ikke en eneste gang. Nesten-syvåringen deres imponerte stort med full fart oppover. Jeg sjekket mer i lommen at jeg faktisk hadde ventoline-en med meg. Tette bronkier skyldes ikke bare dårlig kondis, altså..

Det var brattest i starten, men siden de hadde festet tau et godt stykke, så gikk det helt fint (ned igjen også, ja).

Sjalpausen skyldtes at vi hadde en liten fotosession med sjalet til tante Berit. Hun skulle få det til bursdagen som var på mandag, men da var det ikke på langt nær ferdig. I går var det endelig helt ferdig, og ble vasket og strukket i. I formiddag dampet jeg det også.

Sjalet er nesten et levinasjal, uten de ekstra fellingene i starten. Mønsteret til sjalet selges sammen med mohairgarn hos Midt-Svartdal.

Jeg har strikket sjalet i en tråd evilla (grånyanser) og en tråd tynn alpakka fra DSA. 5 mm lang rundpinne og like tjukk heklenål til kanten. Det gikk nesten fire nøster alpakka og drøyt halve hespen av evillagarnet (som jeg ikke har veid).

Turen hadde dog akkurat startet, så det var mange skritt igjen (skrittelleren stoppet forresten på drøyt 15 000) til toppen. Omtrent halvveis hadde vi en liten sjokoladepause.

Det ser ut som om vi går nedover, men det er vi som snur oss mot Børge, slappingen som går bak oss. *host*

Det var begynt å blåse en del, men først da vi gikk videre tok vinden skikkelig tak. Og da snakker vi skikkelig vind. Orkan i kastene, i hvert fall storm. Sånn kjentes det i alle fall ut. Sofie syntes slett ikke det var kjekt, men det var fort glemt da vi fant en brake i ly for vinden på toppen. Litt kakao og noen sjokoladebiter hadde også god effekt.

Og her var vi jammen santen ferdig med hele Topptrim 2008. 1. januar blir toppene som gjelder for 2009 offentliggjort, og jeg skal minst to ganger til hver topp (familie og elever). Vi skal fortsette med å gå på tur minst en gang i uken fremover også, her skal ikke formen få bli dårligere igjen!

På veien hjem var Sofie og jeg innom tante Berit med sjalet, bare fem dager på etterskudd. Og jeg har begynt å strikke på mormor sitt. Det er jammen bra det er tentamen til uken, jeg trenger tydeligvis lenger tid på å strikke sjalet enn jeg tror. Denne gangen feller jeg flere masker i begynnelsen også.

Nå venter derimot chips, dip og rødvin på meg. Øh, og to bunker med prøver.

Som gjerne noen fikk med seg, snudde vi sist vi gikk på Livarden. Lavt skydekke, mye tåke og mye vann både på bakken og i luften “overbeviste” oss om å snu. Men så er det jo Topptrim, da. Vi måtte altså opp en gang til. (Noen av oss må faktisk opp enda en gang, for eldstemann er på Geilo, og har dermed ikke fått klippet.)

1. november i Bergen startet med fantastisk flott vær, kaldt og ikke en sky på himmelen. Vi kjørte til Bontveit og parkerte der.

- Jippi, is! ropte ungene, mens jeg lurte på hvordan det ville se ut oppover når det var is her.

Stadig er første del av turen på en grusvei.

Det var atskillig kaldere nå enn da vi prøvde oss for tre uker siden.

Den veien skal vi!

Dette bildet er tatt omtrent på samme sted som et av de jeg blogget fra forrige turen. Det ser virkelig ut som om vi har skiftet årstid.

Det kunne fort blitt julekortbildetagning på turen - om bare alle ungene var med.. I alle fall vet vi hvor vi kan oppsøke snøen.

På toppen var det godt med varm kakao. Er ikke luen hennes flott, forresten? Hele familien har lik - bortsett fra fargene.

Hjemmestrikkede luer er et must på tur. Topptrimkassen henger på varden.

Når du står på toppen av et fjell i Bergen, ser du uendelig mange andre fjell. Ja, ikke akkurat på dette bildet, da, men så er det ikke tatt helt på toppen heller.

Nesten nede. Godt jobbet!

Vi hadde to topper igjen for å kvalifisere til gullmerket i Topptrim, nemlig Livarden og Repparåsen. I dag bestemte vi oss for Livarden. Vi kom seint igang, for jeg var på besøk hos mormor i formiddag. Klokken tre gikk vi avgårde oppover grusveien fra Bontveit. Det gikk selvsagt greit, grusvei er konge.

Men det tok raskt slutt på grusen, og da var det over i ulendt terreng. I dette tilfelle myrete og vått terreng. Men, men. Vi hadde gode sko på oss, og gikk ved siden av stien, der det var litt mindre vått.

Det var utrolig flotte farger ute, så til tross for regnvær og våt bakke, gikk det rimelig greit. En stund. Da vi hadde gått en time, og ikke hadde så langt igjen til toppen, slo fornuften inn. Ergerlig nok.

Skydekket var så lavt at vi ikke så toppen, og tåken hang lavt i dalen nedenfor oss. Altså snudde vi. Maks en halvtime fra toppen og tangen til å klippe kortet med. Altså må vi på ny tur til Livarden snart, og det er blitt oktober og høst og, og, og … *smiler* Men jeg tror det var lurt å snu, altså.

Takk for varmeapparatet i bilen, det gjorde godt der vi satt uten det våte tøyet - altså rimelig lettkledde. Og takk for kaps, et vidunderlig hodeplagg når det regner. Og takk for fjellskoene mine, de er definitivt yndlingsskoene mine. Det går an å være rimelig våt uten å fryse, når bare føttene er tørre.

Da vi kom hjem, laget Børge middag. Sofies grønnsakssuppe. Sofies fordi det er hun som har bestemt hva som skal være i.

Oppskriften er omtrentlig:

Poteter
Gulrøtter
Blomkål
Middagspølse
To terminger med grønnsaksbuljong til ca en liter vann

Alt kuttes i små biter og kokes i buljongvannet. Poteter og gulrøtter skal kokes lengst, blomkålen og pølsen får være med siste kvarteret eller så. Børge hadde laget sin egen vri og hadde litt kålrot også oppi. De grønnsaksskeptiske barna merket ikke det. Brød bakt i formiddag som tilbehør. Nam! Og altså en egnet middagsrett for barn som ikke liker grønnsaker så godt.

Kattene er blitt godt kjent, og trives sammen - til tross for at Flekken er litt vel aktiv.

Og jada, jeg strikker. Snart ferdig med min Kureyon-lue. Og hekler. Skal hekle en seksomgangslapp før jeg legger meg.

Ja, det kan vel kalles en høsttur når det er høstferie og vi gikk opptil flere skritt?

Sofie og jeg hadde oss en handletur i dag. Jentehandletur. Jeg er veldig glad i rødt, og veldig glad i Green Gate. Jeg bestemte meg for å kjøpe noe Green Gate for pengene jeg fikk for en veske jeg sydde for en stund siden, men hadde ingen konkrete planer. Så leste jeg at Berthas oldebarn hadde fått inn høstvarer fra Green Gate i Emmelines blogg, og vups meldte shoppetrangen seg. Jeg har litt rødt (og en grønn og en blå tingest) fra før, som står fint oppstilt på hyllen min på kjøkkenet. Høh, i alle fall før min Warhammer-frelste tiåring satt sine ting foran mine. Det skal det bli en orden på i morgen!

Siden vi skulle til Sletten shoppingssenter, der Berthas oldebarn holder til, tok vi med oss en pose med oppskåret brød, det ligger nemlig et vann med mange hungrige fugler rett ved. Men først shopping. Veskepengene ble byttet ut med en rød- og hvitstripet mugge og et krus og Sofie kjøpte seg smykkeskrin. I tillegg var det bare et par små røde ting jeg måtte ha med meg hjem. Ingen bilder..

Litt mat måtte vi også ha, før vi la turen ned til Tveitevannet.

Fuglene var helt ville. Først var det bare ender der, så kom duer, og så kom det jammen noen digre måker også. Det kan virke som om de har fått mindre mat enn ellers, for de var virkelig helt ville.

Etter at brødposen var tom, gikk vi på loppemarked i Baptistkirken rett ved. Der var det plutselig ikke bare høst lenger:

Snø i lange baner! I alle fall i noen store hauger.

På loppemarkedet fant vi en kul gardin og noen andre småsaker. Det er det minste loppemarkedet jeg noen gang har vært på, og kanskje det som går til inntekt til det beste formålet: Hjelp til barn i Romania. Det var en enkel sak å betale litt for mye her, ellers er jeg mest opptatt av å få ting billig på loppemarked.

Vel hjemme hentet vi Nikolai i barnehagen (eller, det gjorde Sofie - det er kjekt med store barn og kort vei), og han fikk kosedyret vi bare måtte ha med til ham:

På vei ut av det lilla egget…

Helt ute! Kinolai heter han, og er ganske grønn. Han kommer fra Berthas oldebarn han også.

Ja, og det var en fin tur… (Gamle kjenninger har gjerne sett gensrene før, Sofie går med Klaralund strikket i Noro Big Kureyon og Nikolai har på seg tigergenseren strikket i Opal Tiger, begge produkter av genseråret 2007).

Gulljakten startet på Gullfjellet, Bergens høyeste punkt. Med gulljakt mener jeg selvsagt Topptrims krav til gullmerket, hvor nettopp Gullfjellet skal være den største utfordringen.

Vi bestemte oss for å gå fra Gullbotn, men ble litt usikre da søket etter turer til Gullfjellet førte oss til sider som startet fra Osavatnet. Det resulterte i en telefonsamtale med min turglade kusine, hvis mann mente at Gullbotn hadde kortest vei til Gullfjellet. Altså holdt vi oss til den opprinnelige planen.

Jeg har liksom tenkt at Gullbotn ligger så høyt oppe at det ikke var store stigningen til Gullfjelltoppen, men det tok jeg jaggu feil. Dette er definitivt den tøffeste turen vi har gått (kanskje min tøffeste noen sinne, inkludert Fløien til Ulriken og ned). Jeg kjenner at formen min kommer seg da, for jeg var ikke mer sliten enn jeg pleier å bli.

Det var slett ikke bratt hele veien, noe utallige myrer liksom ville understreke.

Den eneste som slapp unna sekk i dag, var Nikolai. Jeg, som pleier å snike meg unna, merket nesten ikke sekken. Høh. Høsten har såvidt begynt å sette sitt preg på naturen.

Snø! Ungene syntes det var kjekt med litt snø, og herjet litt her både på vei opp og på vei ned.

På toppen var det kjølig, så det var bra vi hadde varm kakao med oss.

Mor og femåring på toppen!

Og femåring med resten av familien. Ja, minus moren som tar bildet.

Det ble ikke flere bilder, for kameraet fikk seg en trøkk. Det er blitt diagnostisert av Børge nå etter vi kom hjem, og vi tror det er gode overlevelsesmuligheter for det.

Jeg er en pyse når det gjelder å gå nedover, men det gikk rimelig greit i dag. Løvstakken på Fjøsangersiden er fortsatt vinneren av de ekle nedoverløypene, med Ulriken på en andreplass.

Neste søndag får ungene og jeg finne en topp på Alcudia, der vi skal tilbringe en uke. Børge har ikke vært på Sandviksfjellet enda, så der må han ta seg en tur. Ellers er det to fjell igjen før vi kan kjøpe gullmerke, og det er (enda) to fjell vi aldri har vært på før. Får bare håpe det gode været holder seg lenge enda!

Vi var på Løvstakken 20. juli, men hadde ikke Topptrim-kortet med oss, så vi måtte ha oss en ny tur opp. I dag har det vært planleggingsdag på skole og i barnehage, og jeg avspaserte. Altså hadde vi litt tid til overs, og siden det var nydelig vær, bestemte vi oss for å gå til Løvstakken fra Melkeplassen.

Vi parkerte bilen i Øvre Riplegården (tror jeg gaten het), og det gikk helt greit til topps. Denne veien var ikke skummel på en flekk - og ikke hadde jeg vondt heller (jeg spiste et par piller på toppen, ja).

Her har vi en liten Kvikklunsj-pause. Kristoffer og Sofie har fått seg tursekk, og bar med seg både vannflasker, sjokolade og senlunsj. Helt perfekt! Ja, selv er jeg ikke så glad i å bære på ryggen.

Nå er vi klare til å kjøpe bronse- og sølvmerker, både ungene og jeg. Børge må visst ha seg en tur til Sandviksfjellet først. Og på søndag venter Gullfjellet. Da har vi planer om å steke pannekaker på en lun plass på vei ned igjen. Det blir bra!

Søndag er blitt turdag hjemme hos oss. Noen skulle i bursdagsbesøk, så vi dro hjemmefra halv ti for å være sikker på å være tilbake i tide. Storsåta sto på programmet i dag, det siste av sølvfjellene i Topptrim. Vi parkerte ved den nye barnehagen på Rolland, og fant stien med det samme. Det var ikke den riktige stien, men den førte oss frem.

Som på de andre Åsane-fjellene, var det en del våte partier. Det betyr at det ikke er så bratt, så jeg er fornøyd. Nå har jeg blitt rimelig flink til å unngå de våteste partiene, og jommen har jeg ikke fjellsko i gore-tex også.

Går man på Topptrim-tur, så er det viktig å skrive seg inn i boken og klippe i kortet.

På toppen var det en betongpåle, og enkelte måtte bare opp og stå på den.

Walk like an Egyptian. Jah. Det blir spennende å se hva førtiårskrisen har å by på om et par år. *host*

Det var flott utsikt over Sotra, Øygarden og mer, og havet ytterst. Nikolai kunne fortelle meg at jorden er rund, selv om den liksom sluttet “rett” der borte.

Ut på tur, aldri sur! I alle fall nesten aldri. På vei ned igjen traff de første (alle utenom Nikolai og jeg..) på en huggorm. En gutt i følget vårt trakket til og med på den. Nikolai ble veldig lei seg for at ormen hadde gått sin vei før vi kom. Jeg var derimot veldig glad for det. Og plutselig ga det så god mening å gå bakerst..

Vel nede igjen måtte vi selvsagt innom barnehagen. Den er flettny og hadde mange kjekke lekeapparater. Det aller kjekkeste var dog en lyktestolpe. Først klatret Børge til topps (ja, jeg blir bare mer og mer “spent” på den 40-årskrisen), og så ville barna.

Sofie gikk helt til topps på andre forsøk. Klatregenene kommer definitivt ikke fra meg.

Kristoffer var i toppen opp til flere ganger, og banket på glasset.

Enda en fin tur, altså. Fantastisk vær, kjekt turfølge, passelig med dramatikk og en milkshake på veien hjem. Nå gleder vi oss til neste tur, som forhåpentligvis blir Løvstakken på onsdag. Da kjører vi et stykke og går opp fra Melkeplassen, for den veien er visst snill som veien opp på et Åsane-fjell.

Jakten på edle “medaljer” fortsetter, og i dag har vi vært på Hetlebakksåta, enda et fjell vi trolig aldri hadde “funnet” om det ikke var for Topptrim. Tusen takk til Tine som tipset oss om fjelltopparrangementet.

Vi måtte enda en gang dra til Åsane, det er nemlig mange av fjellene som ligger der. Vi kjørte forbi Haukås skole og parkerte ved Leikvang idrettsplass. Stien gikk opp på venstre side av idrettsanlegget. Litt myrete innimellom, men ellers veldig fint. Og nedover var det helt topp. Jeg fikk ikke mer vondt i knærene enn at jeg klarte meg uten smertestillende.

På vei oppover gikk vi forbi et kjempekoselig lite vann. Det skal være greit å bade her, men vi hadde ikke med oss verken badetøy eller håndklær, så vi gjorde ikke annet enn å nyte synet.

Topptrim-utstyret lå her ved varden. Det var ikke punktet med best utsikt, men vi tok en tur bort dit også, det var bare to minutter unna. Turen ned gikk som en lek, beste nedturen til nå, jeg kunne til og med jogge rolig innimellom..!

Det var mange sopp på veien, mest imponerende var denne ruggen her. Ja, deter Børge sin mannehånd, dette.

Vel nede måtte vi innom en barnehage vi hadde sett litt bortenfor der vi parkerte. Der hadde de nemlig en kjekk leke:

Ikke den mest ideelle leken å ha i en barnehage, kanskje, men våre unger syntes i alle fall det var kjekt med et femtenminutters stopp her.

I morgen er det på’an igjen, da er det Storsåta som står for tur.

Enda så mange ganger jeg har vært på Ulriken (veldig mange ganger fra jeg var 21-26, litt lavere frekvens etter det), har jeg aldri vært helt på toppen. Ulriken, det er der masten er, det. Men det er det altså ikke når du er med på Topptrim og må hulle kortet og skrive i boken. Da bærer det helt til topps.

Med på laget denne gangen, hadde vi Liv-Hanne og hennes barn på åtte og fem.

Vi valgte å gå samme vei opp som pappa og jeg gikk i mai. Den er bratt, men fin.

Ung alder er intet hinder for å være i god turform. Skjønt, det hjelper med noen år på baken. Ja, jeg er selvsagt unntaket som bekrefter regelen, men noe sier meg at det ikke bare er alderen som spiller inn.

Sannelig var det ikke duer å mate på toppen. Jeg mener, nesten på toppen.

JA! Det er deilig å være på tur, og det er deilig å være på toppen. Ja, i alle fall når du ikke har vonde knær og har glemt å ta med piller sånn i tilfelle det blir mye trøbbel på vei ned. Enkelte i familien savner Ulriksbanen. Til nedoverturen, altså. Det fjerde barnet her er en venninne av Sofie.

Nikolai har erobret den høyeste toppen på Ulriken. Det krever sin jubeldans.

Også i dag var den største utfordringen å komme seg ned. Knærene mine trøblet, men det gikk på et vis. Og neste søndag blir det en ny topp på et nytt fjell.

Onsdag er turdagen min, og denne uken som forrige, gikk jeg opp Stoltzekleiven. Det går raskere allerde, nå forserte min mor og jeg stigningen på tretti minutter. Så gikk vi til Fløien og videre ned til Skansen og Sandviken, der bilen min sto parkert hos mamma. Førstkommende onsdag har jeg tenkt å erobre Løvstakken igjen. De knærene mine må vel snart ha skjønt at de har tapt, eller..?

I bloggen til Merete fant jeg en oppfordring til å bli en turgåer tidligere i uken. Og jeg er med!

Etter tips fra min kusine Tine, var vi innom MX Sport og hentet deltakerkort til Topptrim. Vi har allerede vært på Sandviksfjellet og Løvstakken, altså manglet vi bare Veten for å være kvalifisert for bronsemerket. Det vil si: Sofie, Nikolai og jeg kan kjøpe bronsemerket - vi må bare oppom og hulle deltakerkortet og skrive oss inn i loggboken. Jeg var på Sandviksfjellet på onsdag igjen, men da hadde jeg ikke hentet deltakerkortene enda. Da blir det vel enda en tur opp Stoltzeklevien på onsdag. Puh. På Ulriken har jeg også vært denne uken. Og formen kommer forhåpentligvis etter. Den er nemlig elendig.

Kristoffer er verken med på bildet eller på turen, han er nemlig på hyttetur. Og da blir det vel til at Børge tar ham og Sofie med en dag senere i uken, så de kan ta en kjapp tur opp på toppen. Det går nemlig ikke så veldig raskt med meg. Enda. :-p

På toppen av Veten blåste det fascinerende mye, det var nesten som å stikke hodet ut av en bil på motorveien. Nesten.

Raskt oppsumert, har jeg gått opp Stoltzekleiven til Sandviksfjellet og ned til Fløien, fra Sædalen til Ulriken og til Veten denne uken. Tre fjell, altså. Totalt elendig form og tre fjell, det er jo ikke så verst, eller? Sykkelen har ikke blitt brukt så mye denne uken, men jeg har allerede flere dater med den i neste uke, første i morgen når jeg skal i et møte (og ikke har bil - så det blir uansett vær).