Archive for the ‘Tur’ Category

Ulrikens høyeste topp

Sunday, August 31st, 2008

Enda så mange ganger jeg har vært på Ulriken (veldig mange ganger fra jeg var 21-26, litt lavere frekvens etter det), har jeg aldri vært helt på toppen. Ulriken, det er der masten er, det. Men det er det altså ikke når du er med på Topptrim og må hulle kortet og skrive i boken. Da bærer det helt til topps.

Med på laget denne gangen, hadde vi Liv-Hanne og hennes barn på åtte og fem.

Vi valgte å gå samme vei opp som pappa og jeg gikk i mai. Den er bratt, men fin.

Ung alder er intet hinder for å være i god turform. Skjønt, det hjelper med noen år på baken. Ja, jeg er selvsagt unntaket som bekrefter regelen, men noe sier meg at det ikke bare er alderen som spiller inn.

Sannelig var det ikke duer å mate på toppen. Jeg mener, nesten på toppen.

JA! Det er deilig å være på tur, og det er deilig å være på toppen. Ja, i alle fall når du ikke har vonde knær og har glemt å ta med piller sånn i tilfelle det blir mye trøbbel på vei ned. Enkelte i familien savner Ulriksbanen. Til nedoverturen, altså. Det fjerde barnet her er en venninne av Sofie.

Nikolai har erobret den høyeste toppen på Ulriken. Det krever sin jubeldans.

Også i dag var den største utfordringen å komme seg ned. Knærene mine trøblet, men det gikk på et vis. Og neste søndag blir det en ny topp på et nytt fjell.

Onsdag er turdagen min, og denne uken som forrige, gikk jeg opp Stoltzekleiven. Det går raskere allerde, nå forserte min mor og jeg stigningen på tretti minutter. Så gikk vi til Fløien og videre ned til Skansen og Sandviken, der bilen min sto parkert hos mamma. Førstkommende onsdag har jeg tenkt å erobre Løvstakken igjen. De knærene mine må vel snart ha skjønt at de har tapt, eller..?

Topptrim

Sunday, August 24th, 2008

I bloggen til Merete fant jeg en oppfordring til å bli en turgåer tidligere i uken. Og jeg er med!

Etter tips fra min kusine Tine, var vi innom MX Sport og hentet deltakerkort til Topptrim. Vi har allerede vært på Sandviksfjellet og Løvstakken, altså manglet vi bare Veten for å være kvalifisert for bronsemerket. Det vil si: Sofie, Nikolai og jeg kan kjøpe bronsemerket - vi må bare oppom og hulle deltakerkortet og skrive oss inn i loggboken. Jeg var på Sandviksfjellet på onsdag igjen, men da hadde jeg ikke hentet deltakerkortene enda. Da blir det vel enda en tur opp Stoltzeklevien på onsdag. Puh. På Ulriken har jeg også vært denne uken. Og formen kommer forhåpentligvis etter. Den er nemlig elendig.

Kristoffer er verken med på bildet eller på turen, han er nemlig på hyttetur. Og da blir det vel til at Børge tar ham og Sofie med en dag senere i uken, så de kan ta en kjapp tur opp på toppen. Det går nemlig ikke så veldig raskt med meg. Enda. :-p

På toppen av Veten blåste det fascinerende mye, det var nesten som å stikke hodet ut av en bil på motorveien. Nesten.

Raskt oppsumert, har jeg gått opp Stoltzekleiven til Sandviksfjellet og ned til Fløien, fra Sædalen til Ulriken og til Veten denne uken. Tre fjell, altså. Totalt elendig form og tre fjell, det er jo ikke så verst, eller? Sykkelen har ikke blitt brukt så mye denne uken, men jeg har allerede flere dater med den i neste uke, første i morgen når jeg skal i et møte (og ikke har bil - så det blir uansett vær).

 

Sykkeltur og konsert

Thursday, July 24th, 2008

Juli er blitt en aktiv måned for meg. Det begynte med rolige turer på Smøråsen, og så har det utviklet seg. Egentlig begynte det med at min far utfordret meg til en tur på Ulriken i mai. Da gjordet de trøblete knærene mine at jeg hadde problemer med å gå i trapper i halvannen uke etterpå, men nå går det bedre. Etter Løvstakkenturen gikk det over på usle halvannet døgn.

I alle fall har jeg vært på to fjell på tre dager, og det er faktisk helt enormt for meg. Jeg har vært syk i vår, så bortsett fra under de tre svangerskapene mine, har jeg ikke vært i så dårlig form som jeg var da sommeren startet i år. Og nå gjør jeg noe med det!

I dag var det konsert på Festplassen, og de to eldste ungene og jeg syklet til byn i det fine været for å få med oss Erik og Kriss, Karpe Diem og Maria Haukaas Storeng - favorittene til ungene. Hvem som liker hvem kan du sikkert tenke deg til..

Et ungt fan snur seg litt motvillig, men i ettertid er han jo sikkert glad for å ha et bildebevis for at han var på konserten, eller? I bakgrunnen opptrer Erik og Kriss.

Det er ikke så ofte jeg limer inn bilder av meg selv her, så når jeg først gjør det, kan jeg jo like gjerne slå til med et sminkefritt kvisebilde. Forhåpentligvis er dobbelthaken litt mindre neste gang du får se meg her..!

Og her kommer et ønskebilde:

Verdens kuleste sykkel! Og om du lurer på om det har noe særlig å si hvilken sykkel du sykler på: Ja! Det er faktisk en kjempeforskjell. Jeg har ikke tatt tiden, men jeg er rimelig sikker på at jeg sykler den nestenmilen fra byn og hjem på to tredjedeler av den tiden jeg brukte før, da jeg syklet på min veldig kule, dog ikke så trimsyklistvennlige damesykkel. Jeg er vant til at ungene sykler raskt, men i dag måtte jeg vente og vente.

For all del - den har vært kjekk å ha de siste ni årene, og jeg hadde ikke klart meg uten når jeg syklet med barnesete på, men nå er den tiden forbi.

Du kan kjøpe din egen kanongode sykkel hos boa sykler, så får du gjerne en ny sykkelopplevelse du også!

Fjelltur - nå også på en tirsdag

Tuesday, July 22nd, 2008

Babbs er i byn, og inviterte bergensstrikkedamer med seg på tur opp Stoltzekleiven. Det viste seg at jeg er den eneste sporty bergensstrikkeren. Lurer på hvordan det er fatt med de andre, for jeg var uhyre sliten allerede før første trappetrinn…

I alle fall, vi kom oss opp. Det ble mye venting for Babbs og for ungene, men, men. Vel oppe, var det fantastisk utsikt.

Jeg hadde med meg ikke mindre enn fire unger. Mine to eldste og venninnen til Sofie var alle lett på tå og forsvant oppover, mens Nikolai sutret pittelitt (men var nok raskere enn meg, ja..).

Her er gutta mine, med bildebevis fra toppen.

Vi gikk ned igjen via Fløyen, der vi tok banen for å skåne det hersens kneet mitt. Det venstre oppførte seg faktisk fint i dag. Jeg hadde nemlig en støttesak rundt det. Da tok bare det høyre over… Men jeg kan kjøpe en støttesak til, jeg. Jeg skal nemlig gå meg i bedre form. Og sykle.

I morgen den dag skal jeg gå til anskaffelse av en liten, lett tursekk og muligens noen rumpetasker til ungene. Skjønt, jeg er sikker på at alle som så meg syntes den blomstrete sommervesken min passet perfekt til den lilla huden og den tunge pusten…

For ikke å snakke om at jeg må kjøpe meg en sort treningsbukse, ettersom det gjennom de to siste dagenes turer har vist seg at jeg ikke bare svetter på overkroppen. *plystre*

Forhåpentligvis kan jeg rapportere om enkle turer og gode knær om en stund. I alle fall til sommeren.

Søndag og fjelltur

Sunday, July 20th, 2008

Vi levde lenge i en slags unntakstilstand her hjemme hos oss, da ektemann og trebarnsfar holdt på med doktoroppgaven sin. Da var det noen år det ikke var tid til å tenke på så mye annet. Nå derimot, er den epoken over, og da er det selvsagt mye som skal realiseres. Blant annet skal vi gå tur om søndagen, i alle fall ofte.

I dag gikk turen til Løvstakken. Det er ingen steder du har så vid utsikt som fra Løvstakken. Her kan du nemlig se til alle kanter. Jeg har aldri vært helt oppå toppen før, og det er jeg som har vært lengst.

Skal vi være sporty, så skal vi være sporty - og dermed syklet vi de omlag knappe fire kilometrene bort til fjellet.

Den kuleste sykkelen trenger den kuleste sykkellåsen (kanskje ikke sånn med tanke på tjuver, men image er viktig..).

Sykkelparkering. For et par år siden kjøpte vi en tandemtilhenger, og det var utrolig lurt! Sofie og Kristoffer sykler så langt som bare det, men for Nikolai er det nødvendig å ha litt hjelp om han skal lengre enn småturer i nabolaget.  Anbefales!

Det er denne lille karen Sofie og Nikolai kikker på. Han hadde det ikke så greit, men med en blomst under humlebeina gikk det så mye bedre.

Vi gikk fra Krambua mot Langeskogen, og rett ved Langegården traff vi på geitekillinger.

De likte godt å få servert litt løvblader gjennom gjerdet.

Og litt ovenfor, holdt Oscar til.

De to eldste ungene, som har vært mye i Langeskogen med skolen, kjente godt til Oscar. Og om han er vant til at over seksti unger i slengen står og roper til ham, så forstår jeg at han ikke reagerte på at vi stoppet opp.

Langeskogen ligger altså ved bunnen av Løvstakken, og er et populært turområde for dem som går med vogn eller bare ikke vil opp i høyden. Kan navnet på skogen ha noe med de lange trærene å gjøre?

De er rimelig majestetiske, disse høye trærene.

Løvstakken er ikke så veldig høyt (477 moh), men når såvidt over tregrensen. På den nederste delen av fjellet, er det rimelig tett med trær, noe alle røttene på stien vitner om.

Og når det begynner å regne på veien ned, da blir stien ganske så glatt…

Ikke så høyt nei, men vi startet bare noen meter over havhøyde, så litt lengde på turen ble det lell. Her nærmer vi oss toppen. Ikke overraskende er det jeg som ligger bakerst i løypen, og dermed kan ta bilde av resten av familien.

Tidvis var det veldig bratt, men for folk i god form går det som en lek. Det så i alle fall sånn ut på alle som gled forbi meg på veien…

Vel oppe på toppen hadde vi en sjokoladepause. Neste gang vil jeg ha matpakke istedet, for sjokoladen smakte slett ikke så godt som den gjør i sofaen foran tv-en. Men tilbake til toppen.

Vi er høyere enn restauranten på Fløyen!

Her er det byn som danner bakgrunnen. Og i forgrunnen er det to unger som sikkert kunne gått dobbelt så langt og dobbelt så bratt. Galningene hinket oppover flere steder. Kan de ha blitt forbyttet på klinikken? Tredjemann var også imponerende flink, han sutret ikke en eneste gang på veien opp (i motsetning til sin mor (som riktignok ikke sutret høyt)).

Ned igjen ble det mer sutring. Ikke så vanlig? Vel, jeg har et kne som trøbler når jeg går nedover. Også i dag. Og da det begynte å regne ble det rimelig glatt også. Men, selv jeg kom ned igjen, og nå har jeg nesten glemt hvor ille jeg syntes det var der en stund. Heller to ganger opp enn opp og ned, liksom. Ja til taubaner!

 

Da vi kom ned igjen på stien, fikk Nikolai skyss et stykke, først av Kristoffer, så av meg og jammen bar ikke faren ham et stykke også.

Vel tilbake til syklene gikk resten av turen raskt. Som eier av den nyeste og letteste sykkelen kunne jeg nesten ikke gjøre annet enn å flise de andre, selv på tilbaketuren da jeg hadde vondet hist og pist. Jeg er litt småforelsket i sykkelen min.. Ja, og i sykkellåsen.

Nå må bare det elendige kneet mitt bedre seg, sånn at ikke det skal forhindre oss i å gå søndagsturer.

Juhu, nå er dette en turblogg også!

Sunday, May 25th, 2008

går ringte min far og fortalte at han vil begynne og gå tur med noen på jobben, og at han ville jeg skulle være med. Før jeg fikk barn, gikk jeg i perioder mye på fjellet. Ekstremt mye da jeg bodde rett ved Ulriksbanen. Og banen? Nei, den fikk gå i fred. I alle fall, pappa ville ha meg med på tur i dag. På Ulriken. Ikke helt opp selvsagt. Vi er da tross alt ikke i verdens beste form. Den sjette gangen går vi helt opp, kanskje. Liksom.

Etter å ha gått et ganske kort stykke, den delen av veien som er grusvei, satte vi oss ned og ventet på onkel. Vi kjørte nemlig forbi ham på veien. Langt unna. Jaggu ble ikke pausen på mer enn fem minutter før han kom. Snakk om å fosse avgårde! En stykk voksen dattersønn imponerte også med god form. Ulriken var det fjerde fjellet deres (klokken var 10:30 eller sånn deromkring), de gikk nemlig syvfjellsturen.

Det viste seg at de ikke var de eneste som gjorde det. Nesten åtte tusen deltakere. Sinnsykt mange av dem var på Ulriken, samtidig som oss. Jaja. I alle fall, vi gikk opp en alternativ vei, som vi hadde omtrent for oss selv. Veldig bratt, klaget pappa og ville ha mange pauser. Jeg syntes den gikk brillefint, men det kan jo godt skyldes alle pausene…

Og jaggu gikk vi ikke helt opp.

Siste stykket før vi nådde toppen, traff vi på en uhorvelig mengde altfor spreke (om pappa og jeg har den ideelle formen) turgåere, du ser noen av dem på bildet over. Ned igjen prøvde vi å styre unna syvfjellsturgåere på vei opp, og klarte det omtrent halve strekket - så krysset stiene våre seg. Eller, vi kom inn på den de gikk på. Noe sånt. Ikke det at det spilte noen rolle. Kneet mitt begynte å trøble straks vi begynt på nedoverveien, så tempoet mitt var meget rolig.

I alle fall; Jeg har gått på tur til Ulriken i dag! På en av de bratteste stiene! Og det må være derfor Ulriken er så bratt. Fordi jeg skulle bli så fornøyd.. Så får jeg se hvor lang tid kneet bruker på å bli bra, og kanskje velge et lavere fjell neste gang…