lises hobbyblogg

Enda så mange ganger jeg har vært på Ulriken (veldig mange ganger fra jeg var 21-26, litt lavere frekvens etter det), har jeg aldri vært helt på toppen. Ulriken, det er der masten er, det. Men det er det altså ikke når du er med på Topptrim og må hulle kortet og skrive i boken. Da bærer det helt til topps.

Med på laget denne gangen, hadde vi Liv-Hanne og hennes barn på åtte og fem.

Vi valgte å gå samme vei opp som pappa og jeg gikk i mai. Den er bratt, men fin.

Ung alder er intet hinder for å være i god turform. Skjønt, det hjelper med noen år på baken. Ja, jeg er selvsagt unntaket som bekrefter regelen, men noe sier meg at det ikke bare er alderen som spiller inn.

Sannelig var det ikke duer å mate på toppen. Jeg mener, nesten på toppen.

JA! Det er deilig å være på tur, og det er deilig å være på toppen. Ja, i alle fall når du ikke har vonde knær og har glemt å ta med piller sånn i tilfelle det blir mye trøbbel på vei ned. Enkelte i familien savner Ulriksbanen. Til nedoverturen, altså. Det fjerde barnet her er en venninne av Sofie.

Nikolai har erobret den høyeste toppen på Ulriken. Det krever sin jubeldans.

Også i dag var den største utfordringen å komme seg ned. Knærene mine trøblet, men det gikk på et vis. Og neste søndag blir det en ny topp på et nytt fjell.

Onsdag er turdagen min, og denne uken som forrige, gikk jeg opp Stoltzekleiven. Det går raskere allerde, nå forserte min mor og jeg stigningen på tretti minutter. Så gikk vi til Fløien og videre ned til Skansen og Sandviken, der bilen min sto parkert hos mamma. Førstkommende onsdag har jeg tenkt å erobre Løvstakken igjen. De knærene mine må vel snart ha skjønt at de har tapt, eller..?

går ringte min far og fortalte at han vil begynne og gå tur med noen på jobben, og at han ville jeg skulle være med. Før jeg fikk barn, gikk jeg i perioder mye på fjellet. Ekstremt mye da jeg bodde rett ved Ulriksbanen. Og banen? Nei, den fikk gå i fred. I alle fall, pappa ville ha meg med på tur i dag. På Ulriken. Ikke helt opp selvsagt. Vi er da tross alt ikke i verdens beste form. Den sjette gangen går vi helt opp, kanskje. Liksom.

Etter å ha gått et ganske kort stykke, den delen av veien som er grusvei, satte vi oss ned og ventet på onkel. Vi kjørte nemlig forbi ham på veien. Langt unna. Jaggu ble ikke pausen på mer enn fem minutter før han kom. Snakk om å fosse avgårde! En stykk voksen dattersønn imponerte også med god form. Ulriken var det fjerde fjellet deres (klokken var 10:30 eller sånn deromkring), de gikk nemlig syvfjellsturen.

Det viste seg at de ikke var de eneste som gjorde det. Nesten åtte tusen deltakere. Sinnsykt mange av dem var på Ulriken, samtidig som oss. Jaja. I alle fall, vi gikk opp en alternativ vei, som vi hadde omtrent for oss selv. Veldig bratt, klaget pappa og ville ha mange pauser. Jeg syntes den gikk brillefint, men det kan jo godt skyldes alle pausene…

Og jaggu gikk vi ikke helt opp.

Siste stykket før vi nådde toppen, traff vi på en uhorvelig mengde altfor spreke (om pappa og jeg har den ideelle formen) turgåere, du ser noen av dem på bildet over. Ned igjen prøvde vi å styre unna syvfjellsturgåere på vei opp, og klarte det omtrent halve strekket - så krysset stiene våre seg. Eller, vi kom inn på den de gikk på. Noe sånt. Ikke det at det spilte noen rolle. Kneet mitt begynte å trøble straks vi begynt på nedoverveien, så tempoet mitt var meget rolig.

I alle fall; Jeg har gått på tur til Ulriken i dag! På en av de bratteste stiene! Og det må være derfor Ulriken er så bratt. Fordi jeg skulle bli så fornøyd.. Så får jeg se hvor lang tid kneet bruker på å bli bra, og kanskje velge et lavere fjell neste gang…