lises hobbyblogg

Søndag er blitt turdag hjemme hos oss. Noen skulle i bursdagsbesøk, så vi dro hjemmefra halv ti for å være sikker på å være tilbake i tide. Storsåta sto på programmet i dag, det siste av sølvfjellene i Topptrim. Vi parkerte ved den nye barnehagen på Rolland, og fant stien med det samme. Det var ikke den riktige stien, men den førte oss frem.

Som på de andre Åsane-fjellene, var det en del våte partier. Det betyr at det ikke er så bratt, så jeg er fornøyd. Nå har jeg blitt rimelig flink til å unngå de våteste partiene, og jommen har jeg ikke fjellsko i gore-tex også.

Går man på Topptrim-tur, så er det viktig å skrive seg inn i boken og klippe i kortet.

På toppen var det en betongpåle, og enkelte måtte bare opp og stå på den.

Walk like an Egyptian. Jah. Det blir spennende å se hva førtiårskrisen har å by på om et par år. *host*

Det var flott utsikt over Sotra, Øygarden og mer, og havet ytterst. Nikolai kunne fortelle meg at jorden er rund, selv om den liksom sluttet “rett” der borte.

Ut på tur, aldri sur! I alle fall nesten aldri. På vei ned igjen traff de første (alle utenom Nikolai og jeg..) på en huggorm. En gutt i følget vårt trakket til og med på den. Nikolai ble veldig lei seg for at ormen hadde gått sin vei før vi kom. Jeg var derimot veldig glad for det. Og plutselig ga det så god mening å gå bakerst..

Vel nede igjen måtte vi selvsagt innom barnehagen. Den er flettny og hadde mange kjekke lekeapparater. Det aller kjekkeste var dog en lyktestolpe. Først klatret Børge til topps (ja, jeg blir bare mer og mer “spent” på den 40-årskrisen), og så ville barna.

Sofie gikk helt til topps på andre forsøk. Klatregenene kommer definitivt ikke fra meg.

Kristoffer var i toppen opp til flere ganger, og banket på glasset.

Enda en fin tur, altså. Fantastisk vær, kjekt turfølge, passelig med dramatikk og en milkshake på veien hjem. Nå gleder vi oss til neste tur, som forhåpentligvis blir Løvstakken på onsdag. Da kjører vi et stykke og går opp fra Melkeplassen, for den veien er visst snill som veien opp på et Åsane-fjell.

Vi levde lenge i en slags unntakstilstand her hjemme hos oss, da ektemann og trebarnsfar holdt på med doktoroppgaven sin. Da var det noen år det ikke var tid til å tenke på så mye annet. Nå derimot, er den epoken over, og da er det selvsagt mye som skal realiseres. Blant annet skal vi gå tur om søndagen, i alle fall ofte.

I dag gikk turen til Løvstakken. Det er ingen steder du har så vid utsikt som fra Løvstakken. Her kan du nemlig se til alle kanter. Jeg har aldri vært helt oppå toppen før, og det er jeg som har vært lengst.

Skal vi være sporty, så skal vi være sporty - og dermed syklet vi de omlag knappe fire kilometrene bort til fjellet.

Den kuleste sykkelen trenger den kuleste sykkellåsen (kanskje ikke sånn med tanke på tjuver, men image er viktig..).

Sykkelparkering. For et par år siden kjøpte vi en tandemtilhenger, og det var utrolig lurt! Sofie og Kristoffer sykler så langt som bare det, men for Nikolai er det nødvendig å ha litt hjelp om han skal lengre enn småturer i nabolaget.  Anbefales!

Det er denne lille karen Sofie og Nikolai kikker på. Han hadde det ikke så greit, men med en blomst under humlebeina gikk det så mye bedre.

Vi gikk fra Krambua mot Langeskogen, og rett ved Langegården traff vi på geitekillinger.

De likte godt å få servert litt løvblader gjennom gjerdet.

Og litt ovenfor, holdt Oscar til.

De to eldste ungene, som har vært mye i Langeskogen med skolen, kjente godt til Oscar. Og om han er vant til at over seksti unger i slengen står og roper til ham, så forstår jeg at han ikke reagerte på at vi stoppet opp.

Langeskogen ligger altså ved bunnen av Løvstakken, og er et populært turområde for dem som går med vogn eller bare ikke vil opp i høyden. Kan navnet på skogen ha noe med de lange trærene å gjøre?

De er rimelig majestetiske, disse høye trærene.

Løvstakken er ikke så veldig høyt (477 moh), men når såvidt over tregrensen. På den nederste delen av fjellet, er det rimelig tett med trær, noe alle røttene på stien vitner om.

Og når det begynner å regne på veien ned, da blir stien ganske så glatt…

Ikke så høyt nei, men vi startet bare noen meter over havhøyde, så litt lengde på turen ble det lell. Her nærmer vi oss toppen. Ikke overraskende er det jeg som ligger bakerst i løypen, og dermed kan ta bilde av resten av familien.

Tidvis var det veldig bratt, men for folk i god form går det som en lek. Det så i alle fall sånn ut på alle som gled forbi meg på veien…

Vel oppe på toppen hadde vi en sjokoladepause. Neste gang vil jeg ha matpakke istedet, for sjokoladen smakte slett ikke så godt som den gjør i sofaen foran tv-en. Men tilbake til toppen.

Vi er høyere enn restauranten på Fløyen!

Her er det byn som danner bakgrunnen. Og i forgrunnen er det to unger som sikkert kunne gått dobbelt så langt og dobbelt så bratt. Galningene hinket oppover flere steder. Kan de ha blitt forbyttet på klinikken? Tredjemann var også imponerende flink, han sutret ikke en eneste gang på veien opp (i motsetning til sin mor (som riktignok ikke sutret høyt)).

Ned igjen ble det mer sutring. Ikke så vanlig? Vel, jeg har et kne som trøbler når jeg går nedover. Også i dag. Og da det begynte å regne ble det rimelig glatt også. Men, selv jeg kom ned igjen, og nå har jeg nesten glemt hvor ille jeg syntes det var der en stund. Heller to ganger opp enn opp og ned, liksom. Ja til taubaner!

Da vi kom ned igjen på stien, fikk Nikolai skyss et stykke, først av Kristoffer, så av meg og jammen bar ikke faren ham et stykke også.

Vel tilbake til syklene gikk resten av turen raskt. Som eier av den nyeste og letteste sykkelen kunne jeg nesten ikke gjøre annet enn å flise de andre, selv på tilbaketuren da jeg hadde vondet hist og pist. Jeg er litt småforelsket i sykkelen min.. Ja, og i sykkellåsen.

Nå må bare det elendige kneet mitt bedre seg, sånn at ikke det skal forhindre oss i å gå søndagsturer.