Posts Tagged ‘Løvstakken’

Løvstakken fra Melkeplassen

Friday, September 12th, 2008

Vi var på Løvstakken 20. juli, men hadde ikke Topptrim-kortet med oss, så vi måtte ha oss en ny tur opp. I dag har det vært planleggingsdag på skole og i barnehage, og jeg avspaserte. Altså hadde vi litt tid til overs, og siden det var nydelig vær, bestemte vi oss for å gå til Løvstakken fra Melkeplassen.

Vi parkerte bilen i Øvre Riplegården (tror jeg gaten het), og det gikk helt greit til topps. Denne veien var ikke skummel på en flekk - og ikke hadde jeg vondt heller (jeg spiste et par piller på toppen, ja).

Her har vi en liten Kvikklunsj-pause. Kristoffer og Sofie har fått seg tursekk, og bar med seg både vannflasker, sjokolade og senlunsj. Helt perfekt! Ja, selv er jeg ikke så glad i å bære på ryggen.

Nå er vi klare til å kjøpe bronse- og sølvmerker, både ungene og jeg. Børge må visst ha seg en tur til Sandviksfjellet først. Og på søndag venter Gullfjellet. Da har vi planer om å steke pannekaker på en lun plass på vei ned igjen. Det blir bra!

Søndag og fjelltur

Sunday, July 20th, 2008

Vi levde lenge i en slags unntakstilstand her hjemme hos oss, da ektemann og trebarnsfar holdt på med doktoroppgaven sin. Da var det noen år det ikke var tid til å tenke på så mye annet. Nå derimot, er den epoken over, og da er det selvsagt mye som skal realiseres. Blant annet skal vi gå tur om søndagen, i alle fall ofte.

I dag gikk turen til Løvstakken. Det er ingen steder du har så vid utsikt som fra Løvstakken. Her kan du nemlig se til alle kanter. Jeg har aldri vært helt oppå toppen før, og det er jeg som har vært lengst.

Skal vi være sporty, så skal vi være sporty - og dermed syklet vi de omlag knappe fire kilometrene bort til fjellet.

Den kuleste sykkelen trenger den kuleste sykkellåsen (kanskje ikke sånn med tanke på tjuver, men image er viktig..).

Sykkelparkering. For et par år siden kjøpte vi en tandemtilhenger, og det var utrolig lurt! Sofie og Kristoffer sykler så langt som bare det, men for Nikolai er det nødvendig å ha litt hjelp om han skal lengre enn småturer i nabolaget.  Anbefales!

Det er denne lille karen Sofie og Nikolai kikker på. Han hadde det ikke så greit, men med en blomst under humlebeina gikk det så mye bedre.

Vi gikk fra Krambua mot Langeskogen, og rett ved Langegården traff vi på geitekillinger.

De likte godt å få servert litt løvblader gjennom gjerdet.

Og litt ovenfor, holdt Oscar til.

De to eldste ungene, som har vært mye i Langeskogen med skolen, kjente godt til Oscar. Og om han er vant til at over seksti unger i slengen står og roper til ham, så forstår jeg at han ikke reagerte på at vi stoppet opp.

Langeskogen ligger altså ved bunnen av Løvstakken, og er et populært turområde for dem som går med vogn eller bare ikke vil opp i høyden. Kan navnet på skogen ha noe med de lange trærene å gjøre?

De er rimelig majestetiske, disse høye trærene.

Løvstakken er ikke så veldig høyt (477 moh), men når såvidt over tregrensen. På den nederste delen av fjellet, er det rimelig tett med trær, noe alle røttene på stien vitner om.

Og når det begynner å regne på veien ned, da blir stien ganske så glatt…

Ikke så høyt nei, men vi startet bare noen meter over havhøyde, så litt lengde på turen ble det lell. Her nærmer vi oss toppen. Ikke overraskende er det jeg som ligger bakerst i løypen, og dermed kan ta bilde av resten av familien.

Tidvis var det veldig bratt, men for folk i god form går det som en lek. Det så i alle fall sånn ut på alle som gled forbi meg på veien…

Vel oppe på toppen hadde vi en sjokoladepause. Neste gang vil jeg ha matpakke istedet, for sjokoladen smakte slett ikke så godt som den gjør i sofaen foran tv-en. Men tilbake til toppen.

Vi er høyere enn restauranten på Fløyen!

Her er det byn som danner bakgrunnen. Og i forgrunnen er det to unger som sikkert kunne gått dobbelt så langt og dobbelt så bratt. Galningene hinket oppover flere steder. Kan de ha blitt forbyttet på klinikken? Tredjemann var også imponerende flink, han sutret ikke en eneste gang på veien opp (i motsetning til sin mor (som riktignok ikke sutret høyt)).

Ned igjen ble det mer sutring. Ikke så vanlig? Vel, jeg har et kne som trøbler når jeg går nedover. Også i dag. Og da det begynte å regne ble det rimelig glatt også. Men, selv jeg kom ned igjen, og nå har jeg nesten glemt hvor ille jeg syntes det var der en stund. Heller to ganger opp enn opp og ned, liksom. Ja til taubaner!

 

Da vi kom ned igjen på stien, fikk Nikolai skyss et stykke, først av Kristoffer, så av meg og jammen bar ikke faren ham et stykke også.

Vel tilbake til syklene gikk resten av turen raskt. Som eier av den nyeste og letteste sykkelen kunne jeg nesten ikke gjøre annet enn å flise de andre, selv på tilbaketuren da jeg hadde vondet hist og pist. Jeg er litt småforelsket i sykkelen min.. Ja, og i sykkellåsen.

Nå må bare det elendige kneet mitt bedre seg, sånn at ikke det skal forhindre oss i å gå søndagsturer.